Kristen politikk i et sekularisert demokrati

Om kristne vil bruke verdi som politisk begrep, må de hevde at bare kristendommen kan gi verdiene et sant og rett innhold.

Kristelig Folkeparti har tatt på seg å føre kristelig politikk. Men i dag har partiet 3–4 prosent på meningsmålingene. Det er dypt splittet i synet på rikspolitisk veivalg og regjeringsmakt. Et slikt veivalg kan være viktig nok.

Men vanskene ved å drive «kristen politikk» i et sekularisert demokrati oppheves ikke ved et slikt valg. Her står man overfor et mer fundamentalt problem enn å få plass i en regjering.

Da KrF fikk sitt nasjonale gjennombrudd etter den annen verdenskrig, var man overbevist om at partiet hadde en særegen politisk misjon. Mange i samtiden så for seg en ny epoke i nasjonens historie. Nå kunne man legge mellomkrigstidens dype konflikter bak seg.

En samlet nasjon sto foran gjenoppbyggingen av landet, mente man. Kristne så for seg en «kristen renessanse». I møte med nazismen hadde kristendommen vist sin overbevisende åndskraft. I denne optimistiske atmosfæren fikk KrF sitt nasjonale gjennombrudd.

Men partiet hadde samtidig dype og livskraftige røtter i den lavkirkelige lekmannsbevegelse, som hadde vokst seg bred og sterk ved vekkelser i bygd og by, og som var organisert i landsdekkende organisasjoner for indre- og ytremisjon innen Den norske kirke. Også blant frikirkelige hadde partiet solid støtte.

Ved KrF fikk den lavkirkelige vekkelseskristendommen sin politiske formasjon. Kristen tro skulle nå omsettes i politikk og slik prege samfunnet. Troens innhold var gitt i Skriften, og fikk sin nødvendige uttrykksform ved «den kristne personlighet».

Det politiske formål for KrF var å skulle bevare kristendommen som etisk normgiver for stats- og samfunnsliv, men også å fremme den rekristianisering som nå var blitt nødvendig etter sekulariseringens gjennombrudd. Å få personlig troende inn på Stortinget og andre politiske organer ble et hovedmål for KrF.

Det ble ingen «kristen renessanse», og heller ingen rekristianisering. Det var sosialdemokratiet/Arbeiderpartiet som utviklet og formet det nye Norge.

Det innebar at den offentlige kultur- og samfunnspåvirkning fra Den norske kirke og den brede lekmannsbevegelse måtte nøytraliseres, helst knebles, slik at religiøse fordommer kunne overvinnes og erstattes med vitenskapelig basert kunnskap.

Et opplyst og lykkelig folk som hadde trygge og gode sosiale og økonomiske vilkår ble fremtidsmålet. Helt fra slutten av 1800-tallet hadde Arbeiderpartiet vært en ledende antikirkelig og antikristen kraft, om enn med varierende styrke og tyngde.

For det organiserte troende lekfolk som sto bak KrF ble oppgaven å forsvare staten og samfunnet mot avkristningen og sikre kanaler for kristen samfunnspåvirkning. Særlig viktig ble kampen om kristendommens plass i det offentlige skolevesen, men også kampen om frihet individuelt, organisatorisk og institusjonelt for (privat) kristen innsats i samfunnet.

Dette var en politikk som kunne ideologisk legitimeres både ut fra overlevert statsreligion og det liberale demokrati. Politisk støtte fant man hos de borgerlige partier.

KrF-tradisjonen fra 1945 forvitret. Kort etter årtusenskiftet ble partiets bekjennelsesparagraf opphevet. Mange oppfatter dette som et oppbrudd og en avgjørende nyorientering. KrF skulle ikke lenger være noen «menighet» av troende, men et regulært politisk parti.

Det innebar integrering i det moderne sekulariserte demokrati og betydde at politikken måtte formidles på en annen måte enn ved den «kristne personlighet».

På 1990-tallet hadde man allerede tatt i bruk begrepet verdi som et sentralt politisk begrep. For KrF var det godt egnet. Det var ikke tilfeldig at Bondevik-regjeringen oppnevnte Verdikommisjonen i 1998.

I dag tales det stadig om verdispørsmål, og at det foretas verdivalg, heter det. Men hva menes egentlig med dette? Er en verdi noe som ikke lar seg fornuftig begrunne ut fra for eksempel vitenskapelig etablert kunnskap, men må hente sin begrunnelse fra ideologi, religion, livssyn og så videre.

Det innebar det var politisk legitimt å stå for og målbære også såkalte «kristne verdier». For KrF gav dette en bærekraftig mulighet. Men det måtte også bety at det opprinnelige utgangspunktet for KrF, kristentro og Bibel, nå ble pakket inn i verdibegrepet.

Anvendt i den demokratiske diskursen vil begrepet verdi dekke et mangfold av ideologiske og religiøse ideer. Begrepet må derfor betraktes som rent formalt, men må også ha en human forankring: Mennesker er forskjellige, men alle har en bevissthet eller en forestilling om «verdi», hevdes det.

Hva man legger i «verdi» varierer fra person til person, fra gruppe til gruppe, parti til parti, betinget av kulturbakgrunn, faglig identifikasjon og så videre. Innholdet i begrepet er altså betinget og relativt. Når man anvender begrepet verdi, innbefatter det erkjennelsen av verdipluralisme.

Og i samfunnet må verdipluralismen administreres. I vår tid er det den moderne staten som står for en slik administrasjon, først og fremst gjennom sin lovgivning.

Thomas Hobbes (1588–1679), som er den moderne statens fremste teoretiker, slo fast at statens lover ikke hviler på sannhet, men på autoritet/makt. Det er i møte med denne staten kristen politikk skal gjøre sin sannhet gjeldende (om den kristne da regner med at det finnes en gitt kristelig sannhet).

Å observere verdipluralismen i samfunnet er en ting. Hvordan man forholder seg til den, er en annen. Om kristne vil bruke verdi som politisk begrep, må de hevde at bare kristendommen kan gi verdiene et sant og rett innhold.

Verdirelativisme og verdinihilisme må avvises. For den kristne må det politisk-etiske innhold ha sin kilde og forankring i De ti bud, som er et positivt uttrykk for moral og rett som gjelder for alle, og som alle kan erkjenne.

Dette synet fører inn i politiske-ideologiske konflikter – prinsipielt i forhold til den moderne stat som baserer retten på makten, og i neste omgang til liberalismen, som hos oss har fått en nesten total dominans gjennom den moderne statens maktmonopol.

For den kristne er mennesket forut for og over staten, fordi det er en Guds skapning og har et gudgitt formål. Det er satt til et liv, gitt ved slekt og familie, som har det heteroseksuelle samliv som kilde og grunnlag.

Det avgjørende formål med menneskets liv er å bli frelst for å nå saligheten i Guds rike. Ekteskapet og statsmakt skal holde det onde nede og sørge for menneskets mulighet til å fullbyrde det gode formål med livet i en ufullkommen verden. I det ligger også ansvar for en fornuftig forvaltning av økonomi, natur og så videre.

Det kristne oppdrag er å arbeide for at for stat og samfunn har gudstro og De ti bud som sitt forpliktende førpolitiske grunnlag. Konfronter med et sekularisert samfunn holder KrF frem de «kristne verdier». Men har partiets verdier et gitt og blivende sannhetsinnhold?

KrF har sluttet seg til opphevelsen av det 6. bud. Det åpner for å oppdra barn og unge i en usann og destruktiv lære om forholdet mellom kjønnene. For det annet har KrF lagt til side kampen mot grunnprinsippet bak sorteringssamfunnet, at fosteret kan bli frasortert livet om moren ønsker det.

Her har skjedd en ideologisk tilpassing til det politisk korrekte «establishment».

I dag står KrF foran et rikspolitisk retningsvalg. Det dreier seg om noe mer grunnleggende enn hva man kan få i gjennom i de politiske enkeltsaker. Det overordnede blir hvilken frihet man kan få til å fremme kristen politikk i et sekularisert demokrati.