Illustrasjonsfoto: Fotolia

Selvforakt

søndag 23. september 2018

Samfunn

La oss formes av Gud slik at vår skjønnhet og vår identitet består i vår gudsfrykt.

Vi lever i en kultur der mange opplever at utseendet deres avgjør om de duger som menneske eller ikke. Problemet er at det perfekte mange strever etter veldig ofte er konstruert og kunstig.

«Det var viktig for meg å ta silikon, fordi det var noe jeg trengte for å føle meg 100 prosent», skrev en av vår tids kjente bloggere for noen år siden.

Det er trist når voksne mennesker trenger å lime på kroppen plastikknegler og kunstige øyevipper for å føle at de har verdi. For en parodi!

Utseende er mer enn før blitt ensbetydende med identitet. Frykten for å bli overvektig eller rynkete er sterk, og om ikke alt er perfekt risikerer du å bli behandlet som om du er mindre verdt enn andre.

Barn og unge formes i en kultur hvor man nødvendigvis må slite med selvkritikk og en følelse av å aldri bli bra nok. Selv-objektifisering består av tre deler: at man konstant overvåker sin kropp og sitt utseende, kjenner skam over kroppen, og tror at man kan kontrollere kroppen og utseendet.

Drivkraften bak selvforakten som mange, særlig kvinner, opplever, er nettopp en dyp følelse av å være et dårligere menneske fordi man ikke ser tilstrekkelig bra ut, skriver forfatterne Carolina Lunde, Kristina Holmqvist Gattario og Ann Frisén i en bok om temaet.

Dette gjelder ikke bare kvinner. Menn lider ofte i det stille fordi de ikke er fornøyd med kroppen sin. Klikk-journalistikken har ført til at tips om hvordan man kan forme sin kropp og sitt utseende som en skulptur, har akselerert.

Overalt oversvømmes vi av retusjerte bilder, og skjønnhetsindustrien er en raskt voksende milliardindustri. Hvis noen om hundre år ser tilbake på vår tid, vil de kanskje undre seg over at de som levde i materiell overflod og hadde mulighet til å nyte sin frihet, i stedet valgte å bekymre seg over om kroppen deres var bra nok i konkurranse med andre.

Det er lett å bli revet med, i en tid der vi eksponeres for de retursjerte bildene og menneskers «vellykkethet» uten stans på sosiale medier. I en tid som denne er kong Salomos råd gull verdt: «Ynde svikter, og skjønnhet forgår; men en kvinne som frykter Herren, skal ha ros». (Ordspr 31,30).

Det ytre forandrer seg. Ingen er evig unge, svært få er skapt slik samfunnet vil betegne som helt perfekte, og våre hverdager stemmer absolutt ikke over ens med de fullkomne øyeblikkene vi velger å legge ut på Facebook og Instagram.

Vår skjønnhet trenger ikke å være avhengig av ytre perfeksjonisme, perfekt vekt og proporsjoner. Skjønnheten forsvinner ikke når rynkene etter levd liv kommer, og kroppen endrer seg.

Den ekte skjønnheten kommer innenfra, skapt av et liv som leves med andre verdier enn det ytre, som et resultat av at øynene skinner når man lever for noe større enn seg selv, når smilet blir vakkert fordi det formidler kjærlighet og omsorg.

Hendene er vakre når det stryker et barn over håret og setter det på fanget. Skjønnhet er det indre livet du lever med Gud som pipler ut gjennom livet du lever. Som synes i ansiktet ditt og merkes i handlingene dine.

Skjønnhet formes i den tiden vi bruker i Guds nærhet der han får mildne våre tanker, forme vår personlighet, sette preg på våre hjerter og handlinger.

Skjønnheten kommer når vi som Salomo sier, bruker vårt liv til å prise Gud. Når våre liv blir en lovsang til Gud, vil mennesker også rose oss for den vi er, sier den kloke kongen.

Jenter, kvinner, unge og eldre. Og menn. La oss formes av Gud slik at vår skjønnhet og vår identitet består i vår gudsfrykt. La måten vi lever våre liv på ose av en identitet som ikke bygger på forbigående ytre penhet, men av et indre liv som setter preg på omgivelsene og som peker på Gud. Slike kvinner skal roses!