SSI - En mellomposisjon i en polarisert debatt

Vi vil forsvare ytringsfriheten, men samtidig retten til religionsfrihet.

For over en uke siden vedtok styret i SSI (Senter for Sekulær Integrering), med klart flertall, at styremedlemmene ikke skal publisere sine kronikker eller blogger i Resett, HRS og Document.    

Vedtaket har vakt sterke reaksjone. Slik jeg ser det, er kritikken i hovedsak at vedtaket innebærer en begrensing av ytringsfrihet. Jeg tror likevel at noen av de sterke reaksjonene man har kunnet lese fra enkeltpersoner, handler om noe annet, noe jeg kommer til å utdype lengre ned.

SSI har nemlig ikke begrenset ytringsfriheten. Ganske enkelt fordi SSI ikke har diktert styremedlemmene hva som skal skrives eller ikke. Vi har, via en demokratisk prosess kommet frem til at vi ikke vil publisere i disse mediene. Hvorfor? 

I disse tre mediene krystalliseres tre standpunkt i debatten om islam/muslimer og integrering. 

1. Islam ses på som en ideologi, uforenlig med humanisme.

2. Muslimer ses på som en forstyrrelse i Norge.

3. Assimilering er den eneste veien som pekes ut. 

Jeg vil påstå at denne tilnærmingen har vært den mest dominerende og synlige i den islamkritiske bevegelsen i Norge. Jeg har ikke sett at noen andre har tydeliggjort dette slik undertegnede gjør her, men muligens er det dette som har ført til at «venstresiden» som vanligvis er for religionskritikk har holdt avstand fra islamkritiske stemmer. 

SSI ønsker selvsagt en debatt og dialog med de som fremmer og forkynner en slik tilnærming, men vil ikke støtte dem med vårt intellektuelle arbeid.

SSI er for religionsfrihet. SSI ser helt klart at det finnes problematiske sider med islam, spesielt politisk islam. Samtidig mener SSI at islam er en religion som kan bevege seg og reformeres.

Det er nemlig helt tilfeldig at de fleste er muslimer. Hovedårsaken til at de tror på islam er at de er født i en familie som praktiserer islam eller i et land med islam som dominerende religion.

Vi er ikke i tvil om at islam er i en dyp krise og trenger sårt en radikal (radikal peker mot roten) reformasjon. Vi har kritisert en del muslimske samfunnsdebattanter som kun forsvarer og idealiserer sin religion og mener at denne idealiseringen hindrer reformasjonen som trengs sårt i Islam.

Samtidig går noen av islamkritikerne så langt at de hevder at islam er lik nazisme. For oss i SSI er det helt uakseptabelt å sammenligne islam med nazisme. Islam har dessverre utviklet retninger som er totalitære og udemokratiske, men vi tror at det finnes håp om at disse retningene svekkes i fremtiden.

Vi finner det svært uheldig når islam sammenlignes med nazisme fordi da kan muslimer, også de som er sekulære og liberale, bli målskive for hat og projeksjoner. SSI har i over ett år konfrontert på det sterkeste de regressive miljøene blant muslimer og kommer til å fortsette med det.

SSI mener likevel at i debatten om islam og integrering har man glemt en stor gruppe muslimer som er velfungerende og godt integrerte. SSI mener at disse menneskene gir håp om en fremtid for islam og har potensiale for å reformere denne religionen. SSI ser med andre ord et potensiale blant norske muslimer.

Ensidig angrep på «muslimer» som gruppe er kontra-produktivt både for reformasjonsprosessen, men også for integreringen. Assimilering kan være en naturlig endestasjon for noen innvandrere, men ikke alle.

Den kan i hvert fall ikke kreves som den eneste løsning for en innvandrer. Jeg har lurt på om det finnes noe sluttpunkt for en innvandrer i sin integrasjonsreise? Kanskje integrering handler om en uendelig psykologisk reise først og fremst, og tar aldri slutt?

SSI mener at det er fortsatt mulig med sameksistens, så lenge identiteten er forankret i sekulære verdier, når religion er en privatsak og den religiøse identiteten ikke skaper forstyrrelser for de sekulære rammene. 

Siden SSI startet sin virksomhet, ble den sett på av mange som en av mange «islamkritiske» organisasjoner. Det førte til at «venstresiden» og «antirasistiske bevegelser» tok automatisk avstand fra oss.

Mange på denne siden valgte å lukke ørene for SSI?s budskap, først og fremst fordi vi ble assosiert med en høyrevridd bevegelse. Etter min vurdering var dette en stor tabbe. 

På den andre siden jublet mange «islamkritikere» med begeistring og ønsket oss inn i varmen med den tro at SSI har samme tilnærming som dem (presentert over).

De sterke reaksjonene SSI har fått fra en del islamkritikere skyldes nok en skuffelse over at SSI velger en annen tilnærming enn det som ble nevnt her. SSI har med sitt vedtak markert en mellomposisjon.

Vi vil skape en plattform der muslimer ikke ses på hverken som fiender eller som en forstyrrelse. Samtidig ønsker vi å fortsette med religionskritikk og kritikk av religionsutøvelse som forstyrrer integrering og krenker sekulære verdier.

Vi vil forsvare ytringsfriheten, men samtidig retten til religionsfrihet. Vi vil kritisere alle autoritære og antihumanistiske bevegelser, spiller ingen rolle om det kommer fra muslimer eller islamkritikere.  Vi mener at en slik mellomposisjon trengs sårt i et polarisert debattklima. 

Dette innlegget ble først publisert iNettavisen.