Pengespill, overklassen og dekadente kunstner

Det er langt fra Hamsun til dagens spillere, men utfordringene med pengespill er mye de samme. Tilgjengeligheten er imidlertid langt større. Det som tidligere måtte oppsøkes er nå tilstede på mobiltelefon og data.

Det er få, om noen forfattere, som har gitt oss like viktige emosjonelle innsikter i psykologien bak spilleavhengighet som den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821–1881).

Dostojevskij hadde et omfattende forfatterskap som skaper penetrerende selvinnsikt om menneskelige reaksjoner, menneskelig organisering, maktkamp og et avslørende blikk på egen samtid. En av hans bøker, fra 1866, het «Spilleren».

Det var en nesten selvbiografisk roman i den forstand at den beskrev utfordringer han selv hadde i sitt eget liv. Mekanismene bak det mange vil kalle for spilleavhengighet blir skildret med stor psykologisk innsikt.

Det var Dostojevskijs hustru, Anna Grigoryevna Snitkina (1846–1918), som skal æren for at boken ble renskrevet og utgitt. Selv var forfatteren så besatt av sin spillelidenskap at familieøkonomien holdt på å bryte helt sammen. Hans spillegjeld tvang henne til å pantsette familiens siste eiendeler, men hun klarte å få orden på ham og familiens liv.

De giftet seg i februar 1867 og reiste deretter til Sveits og Tyskland. Dostojevskij var rett før å få reist en sak mot seg på grunn av spillegjeld. På veien til utlandet spilte forfatteren bort alt han hadde av penger og Annas eiendeler og klær på rulett.

Flukten fra gjelden, den tvangsmessige spillingen på tvers av alle sosiale konsekvenser, og til slutt hensynet til familien og den lille viljesterke kvinnen som fikk orden på det hele er klassiske ingredienser i det man i samtiden kalte en spillemani og som i dag omtales som spilleavhengighet.

Kombinasjonen med omfattende og kritikkløs bruk av alkohol er også klassisk. Hasardspill var på moten, og spillehaller med rulett var samlingssteder for overklassen. Det var møteplasser og man viste sitt mot og sin manndom ved ruletten. Bildet var at menn spilte og vakre kvinner samlet seg beundrende rundt. Virkeligheten var annerledes. Tragediene var mange.

I årene 1891–1892 reiste den norske malerenEdvard Munch (1863–1944) til Frankrike. Han hadde en rekke besøk ved kasinoet i Monte Carlo og beskriver i sin fiolette dagbok sin egen besettelse av spillet.

Han maler «Ved Ruletten i Monte Carlo» i 1892 og kommer senere tilbake til samme motiv i etsinger som han lager en gang etter 1906.

Dragningen Munch beskriver i sin dagbok ligner den som Dostojevskij beskriver i sin bok. Munch får et sammenbrudd med syns- og hørselshallusinasjoner etter omfattende bruk av rusmidler og et svært utsvevende liv.

En annen kjent norsk spiller var forfatteren Knut Hamsun. I sin ektefelles fravær tok han hennes penger og spilte dem bort ved et kasino i Ostende. Deretter dro han slukøret hjem og etter en stund tok han resten av hennes penger reiste tilbake til kasino og tapte på nytt.

Det var store beløp han tapte. Historien ble publisert i 1889 i fortellingen «Hazard». Illustrerende for hvor dramatisk situasjonen er, viser brev Hamsun skriver til sin forlegger og til forfatterenBjørnstjerne Bjørnson.

Det siste var et tiggerbrev. Hamsun hadde ødelagt familieøkonomien og ville låne penger for å rette opp økonomien.

Det er langt fra Hamsun til dagens spillere, men utfordringene med pengespill er mye de samme. Tilgjengeligheten er imidlertid langt større. Det som tidligere måtte oppsøkes er nå tilstede på mobiltelefon og data.Hamsun dro til Tyskland for å spille, men dagens spillere har tilgjengeligheten i egen lomme eller et tastetrykk unna.

Enda et eksempel er historien om dronning Sofia og grev Wrangel. I 1906, året etter at unionen med Norge ble oppløst, reiste den svenske dronningen til den franske Rivieraen.

Med seg hadde hun kammerherren, greve Fredrik Ulrik Wrangel av Sauss (1853–1929). Han var en høyt utdannet mann fra en av Sveriges mest kjente adelsslekter. Dronning Sofia (1836–1913) hadde vært dronning siden 1873 og ble gift med den kommende Oscar II (1829–1907) i 1857.

Hun var svært populær i begge landene og blir regnet for å være en av dem som påvirket at unionsoppløsningen ikke førte til krig. Dronningen tilbrakte sine sommerferier fra 1892– 1904 i Norge.

Under turen til Rivieraen hadde Wrangel ansvar for reisekassen. Det var vanlig å ha med seg penger for å betale løpende utgifter. Det kongelige følge skulle leve standsmessig og det hørte med atskillig sosial omgang.

Alt gikk etter planen helt til Wrangel en kveld bestemte seg for å ta en avstikker til Monte Carlo. Der mistet han kontrollen ved rulettbordet og spilte bort hele dronningens reisekasse. Saken ble løst i all diskresjon under oppholdet, men det var en skandale uten like.

Kongehusets betrodde medarbeider hadde spilt bort pengene. Wrangel ble avskjediget fra alle verv og flyktet fra Sverige til Amerika og senere til Paris.

Kongen hadde tilbudt seg å dekke over skandalen dersom Wrangel betalte tilbake det han hadde spilt bort. Det var han ikke i stand til, og uansett lekket den delikate affæren ut. Siden dronningen var involvert hadde tapet ved rulettbordet politiske dimensjoner.

For radikale illustrerte den at overklassen, adel og kongehus til tross for sin fine fasade var pillråtten. I Sverige var forfatteren Johan August Strindberg (1849–1912) godt kjent med saken. I hans verk var avsløringen av råttenskapen og manglende moral bak de fine fasadene et gjennomgående tema.

Wrangel kom tilbake til Sverige på et kort besøk, men døde i utlendighet. Politisk skapte tapene ved rulettbordet stor aksept for en lovgivning som forbød hasardspill. Den viste at hasardspill rammet både høy og lav.

For kvinnebevegelsen illustrerte den også at det var menn som spilte bort penger og kvinner som ble offer for deres uansvarligheter. Den nye sosialistiske bevegelsen bare ett av utallige eksempler på en dekadent overklasse og behovet for omfattende politiske reformer.