PERFEKT: Etter min mening har Norge kommet til et punkt hvor vi er blitt mer opptatt av å lage «det perfekte samfunnet» i stedet for å ha et samfunn hvor alle har samme muligheter og blir behandlet likt, skriver Ingveig Reilstad. På biletet ser vi Marte Wexelsen Goksøyr under en debatt i Stortinget i 2011. 
  Foto: Gorm Kallestad, NTB scanpix

Norge – et sorteringssamfunn?

tirsdag 4. desember 2018

Samfunn

I løpet av årene 1939 til 1941 ble 70 000 funksjonshemma personer gasset ihjel av nazityskerne. Har vi i Norge begynt å tenke som tyskerne?

Ifølge helsedirektoratet ble det gjennomført omtrent 45 000 aborter i Norge i løpet av årene 2014 til 2016. Mange av disse ble tatt fordi fosteret var påvist en funksjonshemming. I løpet av årene 1939 til 1941 ble 70 000 funksjonshemma personer gasset ihjel av nazityskerne. Har vi i Norge begynt å tenke som tyskerne?

Debatten rundt abort av funksjonshemma foster har fått mye oppmerksomhet de siste årene. Innlegg på innlegg har dukket opp i flere internettforum, men per dags dato er det fortsatt ingen enighet.

Etter min mening skaper disse abortene et sorteringssamfunn. Et samfunn hvor vi kan velge noen og velge bort andre. I mange situasjoner er det foster som er påvist Downs syndrom som blir valgt bort.

Å ha Downs syndrom betyr at en er påvist 47 kromosomer i stedet for 46. Barn med Downs syndrom har forsinket intellektuell utvikling og trenger mye hjelp i hverdagen, men dette kan variere. I tillegg kan det også føre med seg helseproblemer i større eller mindre grad.

Den tidligere stipendiaten ved UiO, Aksel Braanen Sterri, har flere ganger uttalt seg i debatten om sorteringssamfunn. Det har i forbindelse med dette kommet frem at Sterri er for et sorteringssamfunn, en tanke som ligger ubehagelig nært opptil T4-programmet nazistene hadde under 2. verdenskrig.

Programmet gikk ut på å systematisk avlive mentalt syke og fysisk handikappede personer. Sterri uttaler i Vårt Landat «det er ikke noe poeng i å fremelske variasjon for variasjonens skyld» (Pettersen, 2014). Han mener det er nok variasjon i et samfunn der alle er funksjonsfriske.

Dersom Sterri sier at det er nok variasjon blant funksjonsfriske, sier han ikke da indirekte at de med en funksjonshemming er en for stor variasjon til at vi kan ha dem i samfunnet? Hvor går grensen for hva som er «for stor variasjon»?

Et eksempel kan være personer som går med briller. Er ikke de også en stor variasjon, fordi de går med noe i ansiktet som vi andre ikke har? Det blir helt feil å tenke på denne måten.

Personer med en funksjonshemming burde være like mye inkluderende i et mangfoldig variert samfunn som personer uten. Etter min mening er alle variasjoner gode variasjoner og vi trenger alle mulige typer mennesker for at alle skal føle at de passer inn i et samfunn.

Med dagens teknologi har vi mulighet til å velge hvem vi vil ha i samfunnet. Gravide kvinner kan blant annet ta abort av egne grunner før det har gått tre måneder.

Etter min mening har Norge kommet til et punkt hvor vi er blitt mer opptatt av å lage «det perfekte samfunnet» i stedet for å ha et samfunn hvor alle har samme muligheter og blir behandlet likt. Spørsmålet jeg stiller meg er hvem som egentlig er «de perfekte» i samfunnet?

Når 9 av 10 kvinner som får påvist en funksjonshemming på sitt foster, ifølge medisinsk fødselsregister, velger å ta abort (VG, 2011), er det veldig tydelig at disse fostrene ikke er en del av «det perfekte samfunnet».

Selvfølgelig er det ikke alle disse kvinnene som tar abort fordi deres ufødte barn ikke ville ha passet inn i samfunnet, men for noen kan nok dette være en grunn. Konsekvensene av at flere og flere velger bort foster med en funksjonshemming, er at det blir mindre normalt i samfunnet å ha «annerledes» barn.

Det kan bli sosialt vanskeligere for foreldre å velge om de vil være annerledes foreldre med annerledes barn eller ikke. Dersom det sosialt sett ikke skal være lett å ha et slikt barn, er det samfunnet som har blitt for perfekt.

Mange familier velger å ta abort, fordi de tror foster som er påvist for eksempel Downs syndrom kommer til å bli en stor belastning i hjemmet. Det vil koste dem ekstra økonomisk i tillegg til at det krever ekstra krefter.

Flere foreldre er heller ikke ressurssterke nok til å gjøre alt som kreves i en slik situasjon. Jeg mener Norge er et for bra samfunn til at dette argumentet holder. Ifølge NNDS, Norsk nettverk for Downs syndrom, finnes det allerede en rekke trygdeordninger og flere sosiale tjenester for foreldre som har barn med Downs syndrom.

Det er alt fra økt prioritet ved opptak i barnehage og tilbud om SFO ut barneskolen, til omsorgslønn og opplæringspenger som kan hjelpe foreldre positivt når de ikke er i full jobb.

I stedet for å oppfordre kvinner til å ta abort ved påvist kromosomfeil, bør vi heller fokusere på å gjøre disse støtteordningene enda bedre for familiene som har barn med Downs syndrom.

Som en avslutning vil jeg si at nordmenns tanker ikke kan sammenlignes med nazityskernes tanker om funksjonshemmede mennesker. Disse «annerledes» fostrene er fortsatt velkomne i mange norske familier, og Norge markerer også den internasjonale Downs syndrom-dagen.

Jeg mener likevel at vi beveger oss mer i retning av denne tankegangen i stedet for bort fra den, slik vi burde. Vi beveger oss i retning av et samfunn hvor vi sorterer bort de som ikke passer inn, og behandler medmennesker annerledes bare fordi de har et kromosom mer. Det bør vi slutte med.

Kilder:
 Bulai, Eva Marie (2017). «Stemples som nazisympatør». NRK. (15.03.2018)
Folkehelseinstituttet (2015). «Fakta om Downs syndrom». (15.03.2018)
Helsedirektoratet (2018). «Abort». (15.03.2018)
HL-senteret (2011). «Nazismens ofre: funksjonshemmede». (15.03.2018)
NNDS (2012). «Informasjon om trygdeordninger og andre sosiale tjenester». (15.03.2018)
Pettersen, Erik (2014). «Et samfunn uten Downs er ikke et dårlig samfunn» (15.03.2018)
VG (2011). «ni av ti som får vite at barnet deres har Downs tar abort». VG (15.03.2018)