Norge og jødene
Vi må ikke sove, men ta vare på det beste i våre humanistiske, kristne kulturverdier.
Gjennom TV nylig er vi blitt minna om historia til journalist og skuespiller Mona D. Levin og det som skjedde med jødene i Norge for 75 år sia. Monas forfedre hadde flykta fra pogromer (terror) i tsarens Russland til et da trygt Norge.
Det var også et Norge som mellom 1814 og 1851 hadde slik tekst i grunnlovens paragraf 2: «Jøder er fremdeles utelukkede fra Adgang til Riget.»
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Som en av få norske jøder berga Mona Levin livet som tre-åring ved at hennes far, Robert Lovin, bar ho over grensen til Sverige i en ryggsekk. Slik unngikk ho i november 1942 for 75 år sia å bli sendt med fangeskipet Donau sammen med over 500 norske jøder til Tyskland og så videre i kuvogner til leiren Auschwitz i tyskokkuperte Polen.
Norsk politi stod for registrering, transport til fangeskipet. Samme dagen jødene kom fram til Auschwitz, blei alle eldre, kvinner og barn sendt i gasskamrene – også alle av Monas slektninger. Arbeidsføre menn blei sendt i slavearbeid. Rundt seks millioner jøder fra ulike tyskokkuperte land – mer enn hele Norges befolkning – blei likvidert av nazistene under krigen.
Ut fra sin raseideologi satte Hitler-Tyskland sortering av mennesker i system – spesielt overfor jødene. Slik sortering fortsetter også i dag både nasjonalt og internasjonalt.
Anno 2017 er det verdt å lese boka «Islam Den 11. landeplage» av Hege Storhaug. Ho er informasjonsleder i stiftelsen Human Rights Service og har besøkt mange av de muslimske miljøene. I omtalen skriver tidligere stortingsrepresentant Halgrim Berg (H): «Vår vestlige sivilisasjon er i fare.»
Noe av denne faren er nevnt på bokomslaget slik: «Vår kultur er under press fra islam. Islam er i kamp med kvinner, jøder, homofile, frihetsorienterte muslimer og enhver som ikke underkaster seg dens doktriner. Våre politikere tier om islams motstand mot frihet.»
Praksisen til Den islamske stat (IS) forteller hvordan hatet mot jødene og våre frihetsidealer slår ut i bestialsk vold. I boka dokumenteres hvordan ytterliggående muslimsk dominans virker i bydeler av Marseille, Gøteborg og Malmø – så skremmende at selv væpna politi vegrer seg mot å rykke inn i slike bydeler. Boka har også eksempler på norske lærere som i si undervisning ikke tør korrigere hatske utfall mot jøder fra sine islamske elever.
På tekst-TV leser jeg at jødehatet også i Norge er blitt verre de siste årene. Det står i strid med det vi har lært i vår barnelærdom slik og som vi alle burde stå sammen om: «Her er ikke jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» (Galaterbrevet 3,28)
Vi må ikke sove, men ta vare på det beste i våre humanistiske, kristne kulturverdier – ellers vil historia om familien til Mona D. Levin gjenta seg.
