Nasjonalt linjeskifte i Kristelig Folkeparti

Er det blitt slik at også KrF sprer fordommer om miljøene som startet Kristelig Folkeparti, som har vært kjernen og båret partiet i alle år?

Journalistene har skjønt det. Undersøkelser i mediene har tydelig vist at flertallet av Kristelig Folkepartis grasrot ønsker Erna som statsminister og en borgerlig regjering framfor en sosialistisk.

Politisk redaktør Trine Eilertsen skriver i Aftenposten 25. september: «Partiets grunnfjell befinner seg langt unna de venstreorienterte miljøene i storbyene.» Hun er ikke eneste politiske kommentator som sier slikt.

I et demokrati – også et partidemokrati – vil det vært naturlig at flertallet ble lyttet til. I stedet har KrF etter katastrofevalget i fjor satt i gang en prosess på cirka halvannet år for å drøfte partiets prosjekt og samarbeidsvalg i regjeringsspørsmålet. Den lange prosessen er i seg selv ødeleggende og holder på å rive KrF i stykker.

Jeg har lurt på hvorfor man vil drøfte partiets prosjekt. Vet ikke KrF hva prosjektet er? Da har man vel ikke noe i politikken å gjøre. Jeg skjønner ikke annet enn at partiets prosjekt er det samme som før, å prøve å virkeliggjøre viktige verdier i Bibelen som kan skape gode samfunn for alle. Det ligger i KrFs formål.

Vagt? Ikke mer vagt enn andre partiers politiske prosjekt. Hvordan dette skal virkeliggjøres i de aktuelle situasjonene, er en annen sak og gjenstand for stadig debatt i alle partier. Men slike debatter må aldri forstyrre forståelse av det politiske prosjektet.

Dette er dessverre tilfelle i KrF, spesielt etter valget i fjor. Og resultatet? Trine Eilertsen påpeker at KrF framstår som mer retningsløst enn på lenge.

Omtalen av Knut Arild Hareides nye bok styrker forståelsen av at den lange prosessen i KrF skulle forberede et linjeskifte fra høyre til venstre på nasjonalt plan. For meg virker det som om man vil lokke flertallet i grunnfjellet – kanskje også lirke dem litt – til å gå de lange skrittene.

Vi som mener at dette ikke er riktig vei for KrF å gå, vil som før høyst sannsynlig få skylden for at strategien ikke lykkes. De som legger en strategi, har imidlertid alltid selv ansvaret for resultatet.

Tegnene er flere på at KrF sentralt ikke er fornøyd med mange av medlemmene og velgerne sine. Ifølge anmeldelsen av Hareides bok skrevet av Aftenpostens Solveig Ruud sies det nå klart at man godt kan tenke seg å velge bort noen velgere. De som skal velges bort, blir karikert ganske forferdelig.

Hvem snakker man egentlig om? Hvor finnes disse grusomme kristne? Det lurer jeg på. Er det blitt slik at også KrF sprer fordommer om miljøene som startet Kristelig Folkeparti, som har vært kjernen og båret partiet i alle år?