Myten om bekjennelsespliktens fortreffelighet

Det blir fra enkelte tatt til orde for at bekjennelsesplikten må gjeninnføres. Det vil ikke skje og det bør ikke skje. 
Problemet med bekjennelsesparagrafen er ikke at den er blitt fjernet, det er at den i det hele tatt ble innført.

For noen år siden vedtok landsmøtet i Kristelig Folkeparti å fjerne den såkalte «bekjennelsesparagrafen» i partiets lover, og som har vært en del av partiets lovverk siden starten i 1933. Argumentasjonen var, blant annet, at partiet på den måten skulle framstå som mer «åpent», og man trodde, muligens, at nå skulle både velgere og medlemmer strømme til partiet. Slik har det ikke gått.

Velgere har strømmet til og strømmet fra KrF i ujevne bølger gjennom hele partiets historie. I den grad bekjennelsesplikten har betydd noe, har den i hvert fall ikke vært til hinder for at KrF både på 1970-tallet og 1990-tallet framsto som valgvinnere.

Men så gjaldt da heller ikke bekjennelsesplikten for velgere; bare for medlemmer og tillitsvalgte. I praksis gjaldt den bare for tillitsvalgte. I den grad den ble praktisert. Hvis tanken var at det å fjerne bekjennelsesplikten skulle føre til nye velgere og medlemmer, må man konstatere at det ikke bare var skivebom; det ble en regelrett banebom.

Reaksjonen er blitt slik man kunne forutse: Det blir fra enkelte tatt til orde for at bekjennelsesplikten må gjeninnføres. Det vil ikke skje og det bør ikke skje. Problemet med bekjennelsesparagrafen er ikke at den er blitt fjernet, det er at den i det hele tatt ble innført.

Mange KrF-ere lider fremdeles av det som bør kunne kalles «1933-syndromet». Man kaster lengselsfulle blikk 85 år tilbake i tid og tenker at «those were the days». Men hva var situasjonen for KrF i 1933?

For det første var det en rent lokal liste i Hordaland. For det andre var både kandidatene og de som sto bak lista hentet fra ett bestemt, kristent miljø: Den vestlandske, lutherske lavkirkelighet som besto av Vestlandske Indremisjonsforbund og Norsk Luthersk Misjonssamband.

I et slikt miljø var en paragraf om kristen bekjennelse både naturlig og selvsagt, blant annet fordi det var flere kandidater med kirkelig bakgrunn på listene til partier som Høyre, Venstre, Bondepartiet, ja, selv Arbeiderpartiet. På den bakgrunn ble «bekjennelsesparagrafen» i praksis like mye en bedehusparagraf som en Jesus-paragraf.

Det var først et godt stykke ut på 1950-tallet at KrF med noen troverdighet kunne sies å være «kristenfolkets» parti. I den grad medlemmer av frikirker som metodistkirken, pinsebevegelsen og Frelsesarmeen hadde vært politisk aktive tidligere, var dette like gjerne i Arbeiderpartiet som i KrF eller i andre «borgerlige» partier.

Det store vannskillet kom først med abortdebatten fra 1969 og utover. Det var etter den tid at KrF kom dit som blant annet denne penn har beskrevet som «det bredeste økumeniske fellesskap i Norge, med deltakere fra Den katolske kirke til trosbevegelsen».

Samtidig lå bekjennelsesparagrafen der som et til tider udetonert sprenglegeme som aldri ble skikkelig definert og som det heller ikke ble tatt noe oppgjør med. De fleste steder fikk paragrafen sove i fred, men jeg har hørt flere fortellinger enn jeg liker å minnes om kristne, samfunnsengasjerte mennesker som ikke følte seg velkommen i KrF fordi de tilhørte «feil» menighet eller organisasjonen.

Både som menig medlem, som folkevalgt, tillitsvalg og partiansatt var jeg kritisk til at bekjennelsesparagrafen skulle fjernes. Jeg oppfattet den som såpass sovende at den ikke gjorde noen særlig skade lenger. Det ante meg også at det å fjerne den, ville virvle opp en masse støy. Noe av den støyen er representert ved Partiet De Kristne, som i sin tid ble dannet med KrFs opphevelse av bekjennelsesplikten som en eksplisitt begrunnelse.

Med en oppslutning på en kvart prosent må man vel kunne slå fast at bekjennelsesplikten ikke har vært noen suksessoppskrift for PDK. Det finnes ellers en lang rekke kristendemokratiske partier i både europeiske og søramerikanske land. Ingen av disse har noen bekjennelsesparagraf for sine tillitsvalgte eller folkevalgte.

At «hvem som helst» heretter skulle kunne få verv i KrF har også vært brukt som argument mot å fjerne bekjennelsesplikten. Jeg tviler fortsatt på at humanetikere og muslimer vil stå i kø for å «overta» KrF, selv om det fram til samme dag som dette skrives var en fylkesleder i KrFU som kalte seg ateist. Hva så?

Gud velsigne ham, kan det være fristende å si. Han har meldt seg inn i KrF fordi han liker partiets politikk. Noen annen «bekjennelse» bør ikke noe parti kreve, verken av sine medlemmer eller sine tillitsvalgte.