Landet med de mange navn

Bibelen er først og fremst et frelsesdokument, men den dokumenterer også jødenes tilhørighet til landet Israel.

I advent og julehøytiden leser vi fra Bibelen om Jesu fødsel. Da vismennene kom til Herodes i Jerusalem, spurte de etter jødekongen som nå var født. Betlehem blir nøyaktig omtalt som Betlehem i Judea. Alt samsvarer med det profetene sier. Hos evangelisten Lukas blir Herodes omtalt som konge i Jødeland.

Det ble en trøblete start for Josef og Maria. Herodes ble lurt av vismennene og følte også sin posisjon som konge truet, og de nybakte foreldre rømte til Egypt. Evangelisten Matteus forteller at etter Herodes død, reiste Josef og Maria tilbake til Israels land.

Både apostlene, evangelistene og Jesus selv omtaler Israel som navnet på landet. Vi finner aldri navnet Palestina. I dag blir det skrevet og skildret om Palestina på Jesu tid. Men navnet Palestina stemmer ikke med Bibelen.

Da det Ottomanske rike falt for engelskmennene ble Palestina navnet brukt. Vi kjenner dette fra Balfours brev til Lord Rotschild. Her blir det stadfestet at regjeringen «ser med velvilje på etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina».

I oppslagsverk, bibler og på internett finner vi gamle kart som viser Israels land som «Palestina». Kartene bruker alle navn på byer og steder fra Jesu tid. Palestina-navnet har da et helt annet innhold enn hva det er brukt i dag.

Det palestinske folket var jøder og ikke arabere. Jerusalem Post het blant annet Palestine Post frem til 1950.

Det er Keiser Hadrian som i år 135 e.Kr. slår ned det jødiske opprøret, og gir navnet Palestina på landet Israel. Jerusalem får også et nytt navn, og det er Aelia Capitolina. Jødene får heller ikke bo i Judea.

Navneendringen er et forsøk på å ta bort den jødiske tilhørigheten til landet Israel og Jerusalem. Det er underlig at slike feilaktige navn på land og folk blir brukt så lenge.

Ved gjenopprettelsen av landet i 1948 er David Ben Gurion tydelig på at landet skal hete Israel. På denne måten blir både folket og landet knyttet sammen. Det er deres historie.

Våren 1967 opplevde Israel stor frykt for de arabiske styrkene som stod langs grensen, ville ødelegge Israel. Israel måtte svare, og på seks dager var Syria ute av Golan, Egypt ute av Gasa og Siniørkenen, Jordan var ute av Judea og Samaria, Øst-Jerusalem, Vestmuren og Oljeberget.

Alle disse områder hadde Gud i sin tid lovet Abraham, Isak og Jakob. Etter at araberne tapte krigen, begynner de å bruke navnet palestinerne på den arabiske befolkningen. Det er en bevisst bruk av navnet for å gi inntrykk av at jødene ikke har tilhørighet til Judea og Samaria.

På noen få år har det av arabere oppstått et palestinsk folk som har bodd i Palestina i tusener av år. På en tvilsom måte har dette fått anerkjennelse av FN og verdenssamfunnet. Det er lenge siden araberne endret sine historiebøker og kaller Jesus for palestiner!

I dag får vi inntrykk av jødene er okkupanter i sitt eget land og ikke har noen tilhørighet til Jerusalem. I FN vedtaket 29. november d.å. heter det at «alle handlinger foretatt av Israel, den okkuperende makt, for å implementere sine lover og administrasjon over den hellige byen Jerusalem, er illegale og ugyldige».

Bibelen er først og fremst et frelsesdokument, men den dokumenterer også jødenes tilhørighet til landet Israel. Det er flere grunner til å finne frem Bibelen, slik som Israels ambassadør til FN, Danny Danon, gjorde i Sikkerhetsrådets i desember i fjor, da resolusjon nekter jøder retten til Judea, Samaria og Jerusalem.