Kirken, gudshus og islam

Det kan ikke være tvil om at Kirken møtte islam som trossystem og politisk ideologi på en bemerkelsesverdig måte, sammenliknet med hva som har vært tilfellet opp gjennom historien og i mange andre land når det gjelder forholdet mellom islam og kristendommen.

For en historiker som vil forstå Norges nyere historie i et langt historisk og komparativt perspektiv – et land hvor kristendommen har vært en totalt enerådende religion i omtrent 1000 år - er en utvikling hvor kristne gudshus blir ombygd til moskeer en synlig og slående illustrasjon på et helt nytt samfunnsfenomen i landet, ja, på et brudd i landets historie.

Einar Tjelle, assisterende generalsekretær Mellomkirkelig Råd for Den norske kirke, og Frank Grimstad, adm.dir. for Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter, er ikke opptatt av dette, men går i stedet i Dagen den 17. januar til et kraftig angrep på min bok «Det internasjonale gjennombruddet».

De hevder at jeg skriver at «kirker ble ombygd til moskeer som en del av kirkens plan for å importere islam til Norge». De ber meg i sterke ordelag enten dokumentere eller dementere denne påstanden, fordi de mener den er grovt feilaktig.

Men før noen går til det skritt å kreve avbikt fra en forfatter, bør det være en generell forholdsregel å ha lest boken som fordømmes. Det kan Tjelle og Grimstad ikke ha gjort i dette tilfellet. For da ville de oppdaget at de tillegger meg utsagn som overhodet ikke står i boken.

Jeg skriver da ikke noe sted at «kirker ble ombygd til moskeersom en del av kirkens plan for å importere islam til Norge» (min kursiv). For det første har jeg aldri vært i nærheten av å foreslå at Kirken inviterte islam til Norge, og for det andre har jeg aldri fremmet den absurde ideen at Kirken gikk inn for å omgjøre kirker til moskeer som en del av denne planen!

Et hovedpoeng i boken er tvert i mot: Den store migrasjonen fra muslimske land til Europa skyldtes geopolitiske forhold som lå langt bortenfor hva Den norske kirke kunne bestemme. At kirker ble ombygd til moskeer hadde også bakgrunn i omfattende samfunnsendringer og økonomiske prosesser som det viste seg vanskelig for Den norske kirke å bremse.

Boken er altså når det gjelder dette spørsmålet ikke i det hele tatt opptatt av hva som var Den norske kirkes intensjoner. Jeg beskriver kun en oppsiktsvekkende, faktisk utvikling, og som Grimstad og Tjelle bekrefter at er rett ved de opplysningene de selv legger frem i sitt innlegg.

Dagen har jo også tidligere skrevet om dette: Den 5.2.2014 rapporterte avisen at Telemark Islamsk Forening i Skien kjøpte den vernede GKS-kirken fra Grenland Kristne Senter, og byttet ut Davidsstjernen med et sitat fra Koranen og korset med halvmånen.

Drammens Tidende rapporterte 21.10.2016: Den siste overtakelsen av en kirke i Norge, som konverteres til moské, skjedde i Drammen. Det ærverdige Landfalløya kapell fikk raskt fjernet korset av et muslimsk ektepar som skal stå bak oppkjøpet.

Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen og bedehushistoriker, konstaterte følgende: (Dagen 29.6.2016): «Mens det blir mindre behov for bedehus og kirker, så er det stadig behov for flere moskeer – og de fylles opp».

Noen vil se på denne utviklingen som svært positiv for det flerkulturelle samfunnets fremtid, andre vil oppfatte det som et tegn på underkastelse overfor islam, mens Tjelle og Grimstad på sin side synes å se på det nærmest som «business as usual».

I mitt perspektiv, opptatt som jeg er av dypstrukturelle endringer som påvirker samfunns utvikling i det lange løp, er det betydningsfullt at disse faktiske endringene skjedde nettopp via maktforhold i markedet snarere enn ved en beslutning i Kirken. Kirkens ledelse kunne, uansett hva de mente om dette, bare passivt bivåne det som skjedde.

Det er nettopp i en slik situasjon - der Kirken er spent mellom maktesløshet, uklarhet omkring sitt teologiske ståsted og troen på dialogens betydning - at det er interessant å prøve å rekonstruere og å forstå hvordan Kirken håndterte at det plutselig kom en ny og kraftfull verdensreligion til Norge.

Som boken viser: Det kan ikke være tvil om at Kirken møtte islam som trossystem og politisk ideologi på en bemerkelsesverdig måte, sammenliknet med hva som har vært tilfellet opp gjennom historien og i mange andre land når det gjelder forholdet mellom islam og kristendommen.

Boken søker spesielt å analysere dens rolle ved å studere hvordan den hjalp til med å opprette Islamsk Råd Norge, dens forhold til ytringsfriheten under karikaturstriden, deres definisjon og praktisering av dialoglinjen, dens støtte til bombingen av Libya og den nye fortellingen om korstogene der de kristne er blitt «skurkene».

Disse forholdene er ikke studert i sammenheng tidligere, og temaene er definitivt ikke bare av kirkehistorisk betydning. De fanger opp i seg sentrale utviklingstrekk ved hele landets internasjonalisering de siste tiårene.

Tjelle og Grimstad avslutter med følgende fellende dom over boken: «Når Tvedts hovedtese synes å være underbygget av en så omtrentlig omgang med fakta, er det grunn til å stille spørsmål ved konklusjonen hans.»

Jeg har dokumentert at boken på det punktet de mener den tar katastrofalt feil, ikke tar feil i det hele tatt. Siden jeg forutsetter at de står ved sin egen logikk, regner jeg med at Tjelle og Grimstad da heller ikke lenger vil stille spørsmål ved bokens konklusjoner.

Kanskje de nå kan bidra til en opplyst diskusjon og refleksjon over Den norske kirkes rolle i det nye flerkulturelle og fler-religiøse Norge, og spørre seg selv, i full offentlighet, om utviklingen har vært som forventet?