Israel og diasporaen

Skredet av kritikk mot israelsk politikk fra vestlige medier, frivillige organisasjoner og offentlige institusjoner fører til at støtten til Israel fra diasporaen blir svekket.

Den 14. mai 1948 er en milepæl i den 5000-årige historien til det jødiske folket. Interimregjeringen, ledet avDavid Ben-Gurion, vedtok uavhengighetserklæringen for statenIsrael.

Senere, og da som statsminister, kom Ben-Gurion med en uttalelse som fortsatt er den beste beskrivelsen av denne hendelsen: «For å være realist i Israel, så må man tro på mirakler».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et mirakel. Det er kanskje den mest treffende beskrivelsen på hva det jødiske folket føler når vi snakker om stoltheten rundt opprettelsen av Israel. Den jødiske staten ble til etter århundrer med undertrykkelse, forfølgelse og forsøk på å skape «den endelige løsningen på det jødiske spørsmålet».

I dag, nesten 70 år etter at staten ble dannet, har jøder verden over mange grunner til å være stolte. Israel er et sterkt, uavhengig, demokratisk og velstående land, med et solid forsvar, en effektiv økonomi, avansert forskning og teknologi.

Samtidig er det grunn til bekymring. Opinionen i velutviklede demokratier blir mer negativt innstilt overfor Israel og landets regjering.

Vi har fulgt denne utviklingen med en voksende følelse av uro. Målet mitt er ikke å drøfte hva som er årsakene til utviklingen. Det jeg ønsker er å analysere de åpenbare konsekvensene av disse holdningsendringene, og presentere noen synspunkter på hva som bør gjøres for å kunne bøte på disse utfordringene.

Skredet av kritikk mot israelsk politikk fra vestlige medier, frivillige organisasjoner og offentlige institusjoner fører til at støtten til Israel fra diasporaen blir svekket. Mange av oss har hørt venner og kolleger si: «Jeg er stolt over å være jøde, men jeg skammer meg over Israels politikk.»

Disse følelsene kom til uttrykk i slutten av juni da spenningen økte mellom Israels regjering og ledere fra diasporaen over adgangen til Klagemuren og en svært restriktiv lov om konvertering til jødedommen.

Alt dette vitner om en tydelig trend der jødiske organisasjoner og deler av diasporaen begynner å distansere seg fra Israel, enten ved å unngå å vise støtte til Israels innenriks- og utenrikspolitikk – eller gjennom å bli dens uttalte kritikere.

Over tid fører dette til at det jødiske samfunnet blir mindre i stand til å mobilisere og til å handle til støtte for Israel og dets interesser dersom det skulle bli behov for det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tross alt er det fortsatt enkelte land som ønsker å fjerne den jødiske staten fra kartet.

Diasporaens synkende støtte overfor Israel er ikke bare en trussel mot den jødiske staten. Det er en enda større trussel mot den jødiske diasporaen selv. I dag representerer Israel den eneste fellesnevneren for jøder som lever utenfor den jødiske staten.

Den forener et folk som ellers er veldig uensartet – millioner av jøder som bærer forskjellige pass, snakker forskjellige språk og har ofte en ganske overfladisk forståelse av felles religiøse begreper og ritualer.

Disse realitetene sammenfaller med at avanserte land rundt om i verden fortsetter å bevege seg i en mer sekulær og tolerant retning. I slike samfunn er diskriminering, undertrykkelse og restriksjoner på jøders sivile rettigheter i stadig større grad noe som hører fortiden til.

Dette er fantastisk for oss som lever nå. Men samtidig forvitrer den usynlige barrieren som delvis har holdt det jødiske samfunn adskilt fra resten av verden. Assimileringen øker i styrke, og bryter ned diasporaens bånd til Israel.

Dersom denne utviklingen fortsetter, vil mange vestlige land snart ikke ha noen jødisk diaspora. I stedet vil disse landene ha små religiøse minoriteter og millioner av amerikanere, tyskere og briter med litt spesielle etternavn.

Selve fenomenet jødedom som har gitt menneskeheten tusenvis av eksepsjonelle forfattere og filosofer, vitenskapsfolk og entreprenører, politikere og musikere vil forsvinne.

Så hva kan vi gjøre – vi jøder i Israel og resten av verden? Hvordan kan vi motvirke denne negative utviklingen?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg tror det er avgjørende å ta umiddelbare grep for å styrke engasjementet mellom den jødiske diasporaen og staten Israel. Jeg tror en effektiv løsning ville være å etablere en rådgivende instans for israelske myndigheter.

Dette rådet kan etableres med utgangspunkt i omforente prinsipper, kanskje gjennom valg, og inkludere begavede, respekterte og innflytelsesrike medlemmer av diasporaen. Mens rollen ville være rådgivende, tror jeg det ville være viktig å få etablert rådet ved lov fraKnesset.

Rådets rolle vil være å utvikle anbefalinger om viktige spørsmål vedrørende Israels utenriks- og innenrikspolitikk som påvirker måten den jødiske staten oppfattes i utlandet.

På denne måten kan et slikt råd bidra til to viktige mål: Å støtte det israelske lederskapet i å tilpasse den politiske kursen på en måte som vil forbedre Israels internasjonale omdømme, basert på innspill fra ledere av diasporaen; Og – legge til rette for etablering av flere israelske «støttegrupper» blant fremtredende representanter for diasporaen, og delta i strategisk rådgivning om saker som er relevante for Israels internasjonale posisjon.

Ingen andre enn borgerne i Israel og deres valgte politiske ledelse kan fatte avgjørelser på vegne av Israel. Av den grunn kan enhver avgjørelse fra et slikt organ bare ha en rådgivende status.

Likevel tror jeg etableringen av et slikt høytstående forum som letter utveksling av ideer med troverdige representanter for diasporaen vil være svært verdifullt både for det israelske samfunnet og for diasporaen.

I lang tid var det jødiske folk en undertrykt minoritet, som var spredt over mange land, men som opprettholdt sin unike identitet, religion, filosofi og kultur. I løpet av denne tiden fikk den jødiske diasporaen uvurderlige erfaringer fra effektiv samhandling med andre folks kulturer; De ga enorme bidrag til sine vertsnasjoner – men gjennom disse århundrene forble de seg selv, – jøder.

Jødedommens dualistiske natur – staten Israel og diasporaen – krever kontinuerlig arbeid for å opprettholde en balanse og et effektivt, vitalt samspill mellom disse to pilarene. Alle jødene i vår samtid bærer dette ansvaret. For oss er det ikke et alternativ å feile – for prisen for å feile vil være alt for høy.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Mikhail Fridman er en internasjonal forretningsmann av ukrainsk-jødisk opprinnelse. Han er sterkt engasjert i arbeidet mot antisemittisme og er med-grunnlegger av flere jødiske filantropiske stiftelser. Gjennom disse har han bidratt til å oversette flere av Jo Benkows bøker til hebraisk og russisk.