Hvilken vei?

fredag 12. oktober 2018

Samfunn

Jeg roper ikke hurra for at Knut Arild Hareide har nesa si vendt mot venstresiden.

Jeg tenker på våre kristne norske røtter. – Jeg leser om historisk linjeskifte. – Jeg leser om felles kjøreregler. – Jeg leser om å forandre for å bevare. Alle tre er overskrifter som dreier seg om Høyre og KrF. Min enkle oppdagelse fra jeg i 1950 ble «politisk våken» og til dags dato er min erfaring at de to partiene egentlig har vært «hjertevenner» ved flere anledninger.

Også jeg har i mitt politiske liv som lokalpolitiker, fylkespolitiker og som sentral politiker, hatt et meget godt øye til Senterpartiet. En allianse mellom disse tre partiene H, Sp og KrF vil være en ønskestilling for meg. Men er ikke av de som roper hurra for at Sp har valgt venstresiden. Jeg roper heller ikke hurra for at Knut Arild Hareide har nesa si vendt mot venstresiden.

Imidlertid lever den norske styringsmodellen så sterk i alle politiske partier at respekten bør høyeste grad være tilstede for hverandres valg. Enten man velger venstre- eller høyresiden. For sikkerhets skyld er det kanskje greit at KrF får kjøreregler når veien framover skal stakes ut i forbindelse med det ekstraordinære landsmøte 2. november – slik KrF-ideologen Erik Lunde skriver i sin artikkel i Vårt land.

Men jeg vil ikke unnlate å heie på et innlegg i samme avis av sentralstyremedlem i KrF, Tove Welle Haugland. Hun skriver at tiden er overmoden for at KrF søker makt og innflytelse for tydeligere gjennomslag. Å jobbe for en sentrumsregjering med Ap, med støtte fra SV har altfor høy pris og er et risikoprosjekt med KrFs livsrett som innsats. Jeg føyer til: Fare for et skudd for baugen.