Fem tips til foreldre om spill fra en ungdom som spiller

«Sett begrensninger, men ikke for mye!» skriver Teodor Haugland. Pappa Jarle Haugland kommenterer sønnens råd til foreldre med barn som spiller.

1. Sett begrensninger, men ikke for mye! Jeg har selv vokst opp med begrensninger, og vil si at det har funket bra. Bare ikke sett for mye begrensninger. Snakk med barnet om hva han/hun tenker. Jeg tenker at begrensninger er bra, frem til barnet er rundt 12-14 år. Da anbefaler jeg å la dem bestemme litt selv.

Kommentar fra far: Noe av det vanskeligste som forelder, er å finne den gode balansegangen mellom grenser og frihet. Jo yngre barna er, jo mer ansvar har vi for å sette grenser. Også når vi dermed fremstår som verdens kjedeligste foreldre. Samtidig må vi etter hvert slippe barna fri til å ta egne valg.

Dette er jo en vedvarende prosess og ikke noe som skjer på ett bestemt punkt i livet. Så er håpet som foreldre at vi har vært så tilstedeværende og tydelige at barna selv velger å videreføre verdiene vi har gitt dem, mens vi hadde «kontrollen» i deres mediebruk.

Et annet moment er at selv om vi slipper opp i begrensningene, så fratar ikke det vårt ansvar som foreldre å være tilstedeværende. Tvert imot. Snakk fortsatt om livet i den digitale verden, hva de gjør der og hvordan de har det. Delta, lytt og gi råd når det trengs. Du er fortsatt deres forelder, selv om de blir både 17 og 22 år!

2. Vær fleksibel. Hvis barnet ditt vil spille et spill merket høyere aldersgrense, sett deg inn i det. Finn ut litt om spillet. Ikke si nei med en gang. Hvis du mener at spillet kan være skadelig, så kan du si nei. I mange tilfeller er aldersgrensen riktig, men hvis du mener barnet ditt ikke kan bli noe slags helst skadet eller negativt påvirket av dette, er det greit.

Kommentar fra far: Dette er nok et klassisk punkt som diskuteres mye i familiene. Mitt utgangspunkt er at aldersgrenser er tilnærmet absolutt, med trykk på tilnærmet. For dersom barnet mener aldersgrensen er helt feil satt, er det verdt å lytte til barnet.

At «alle andre får lov», er ikke en god nok grunn. Men kanskje det kan være klokt å bruke tid til å forstå spillet, hvorfor aldersgrensen er som den er – og bruke god tid til å snakke med barnet om valget man tar. Om man tillater det, bør det være tydelig hvorfor man er uenig med grensen som er satt, og barnet bør forstå at det er unntaket å overse aldersgrensen.

Og om man sier nei, er det minst like viktig å ha en god prat med barnet om hvilke verdier man ønsker barnet skal preges av og la barnet forstå at grenser settes fordi man er glad i ham/henne.

3. Gjør klart at spilling ikke skal komme over familie eller tro. Ikke la spillet bli en avgud for barnet. Ta gjerne en samtale om dette. Ha felles måltider, snakk sammen og vis gjerne at troen betyr noe for deg. Gjør gjerne ting sammen òg, som brettspill, uteaktiviteter eller bare spill dataspill sammen med dem.

Kommentar fra far: Dette tror jeg er utrolig viktig. Ikke bare som en pekefinger, men la barnet forstå i familiens hverdagsliv at troen er viktig og en kilde til glede og trygghet – og at familien i seg selv er viktig å ta vare på.

Skap skjermfrie soner og perioder i familien, som dere blir enige om. For eksempel er måltidene et godt sted å starte med som skjermfri sone. Og kanskje filmkvelder skal være mobilfrie, slik at dere er sammen om opplevelsen?

4. Finn gode alternativ. Hvis du leder barnet ditt mot gode spill, vil de kanskje fortsette å spille det, istedenfor å velge brutale voldsspill. Hvis barnet vil spille brutale spill, som «Call of Duty» eller «Battlegrounds», finn gjerne alternativ. «Overwatch» og «Fortnite» er noen av de få skytespillene uten blod, og bare en aldersgrense på 12. Dessverre koster Overwatch rundt 380 kr, men det er verdt det! League of Legends er også et bra alternativ.

Kommentar fra far: Dette er et veldig interessant punkt som blir spennende å følge med på fremover. Er det slik at det beste er å introdusere dem for mindre brutale skytespill, slik at de kanskje blir værende i det universet også når de blir eldre, eller er det en introduksjon til sjangeren – der de selv kommer til å «utvikle» seg til spillere av råere spill når de blir eldre?

Jeg er tilbøyelig til å være enig med Teodor, ikke minst hvis spillene har en viss kvalitet og innbyr til utvikling og fellesskap. Da vil man i større grad bygge seg opp et «community» som man ikke så lett forlater når man blir eldre.

5. Få barnet på fritidsaktiviteter. Hvis barnet ikke har noen fritidsaktiviteter, går nok mye av tiden til spilling. Hvis han/hun liker fotball, prøv å finne en fotballklubb i nærheten. Hvis han/hun liker friluftsliv, finn en speidergruppe i nærheten. Mange menigheter har også ungdomsarbeid.

Jeg anbefaler å få barna med på dette. Slik får barnet også venner. De fleste aktiviteter kan du gå på i mange år, så finn en aktivitet han/hun liker, så har du gjort mesteparten av det du kan gjøre for barnet sosialt.

Kommentar fra far: Enig :-)