En avgrunn mellom pro-israelerne og pro-palestinerne

Etter å ha støttet den palestinske befolkningen i mange tiår har jeg gjort meg noen tanker om hvor ulikt vi ser på konflikten mellom Israel og palestinerne.

Israelvennene tolker konflikten diametralt ulikt det vi palestinavenner gjør. Dette fører til håpløse debatter der vi snakker forbi hverandre, rett og slett fordi vi har så ulike narrativ på hva som har vært viktige hendelser etter at Israel fikkFNs aksept for å etablere en egen jødisk stat i 1948.

For å vise hvor langt borte fra min virkelighetsoppfattelse og analyse avIsrael/Palestina konflikten vil jeg bruke noen påstander fraMIFF (Med Israel for fred). Jeg vil også si noe om avisen Dagens dekning av konflikten.

Sakset fra et nylig publisert innlegg på MIFF sin nettside. Saken har følgende polariserende overskrift: «Boikottpartiene kjemper om stemmene til jødehaterne og dem som tror på løgnbildene av Israel.»

MIFF-sitat: «De siste to og et halvt år har palestinske selvstyremyndigheter nektet å forhandle med Israel. Den israelske statsministeren har hele tiden understreket at han er klar til direkte forhandlinger uten forhåndsbetingelser.

I den siste runden av forhandlinger, våren 2014, gikkBenjamin Netanyahu med på at den nye, sikre og anerkjente grensen mellom Israel og Palestina, ville bli fremforhandlet basert på 1967-linjene med gjensidige landbytter.»

Mitt tilsvar til MIFFs påstander: Vi mener MIFF tar feil her, PA-myndighetene ønsker absolutt å forhandle med Israel, men da gjennom internasjonale forhandlinger, og ikke kun gjennom bilaterale samtaler kun med Israel som part.

For direkteforhandlinger de to partene imellom, er det kun Israel som tjener på, slik at de da kan det diktere det meste av forhandlingene, og tvinge palestinerne til å godta betingelser de vil tape på. Israel som den sterke part i konflikten, vil kunne overkjøre PA og palestinernes interesser.

Videre skriver MIFF: Palestinske selvstyremyndigheter avviser å anerkjenne at Israel er en stat med jødisk identitet og flertall, som selv kan bestemme sine innvandringsregler. De kjemper for en arabisk stat nummer 22 og en muslimsk stat nummer 57, men kjemper innbitt for politiske krav som vil føre til at verdens eneste jødiske stat forsvinner. I

srael har bygd på Vestbredden i snart 50 år, men patruljerte og inngjerdede områder til bosetningene dekker ikke mer enn tre prosent (tre!) av arealet. Arealberegningen har vi ikke fra Israel, men fraFagforbundet ogNorsk Folkehjelp – to av de mest anti-israelske organisasjonene i Norge.

Mitt tilsvar: Anerkjennelse av Israel som en stat med klar jødisk identitet vil måtte komme som del av en fremforhandlet avtale om en tostatsløsning. På samme måte som at Israel heller ikke har anerkjent en Palestinsk stat. Her går ting begge veier – og den ene part kan ikke forlange noe av den andre, som den selv nekter å gå inn for.

MIFF undervurderer problematikken med store bosettinger på Vestbredden. Og glemmer at det bor flere hundretusen jøder i regionen, ulovlig bosettinger, fordi det ifølge internasjonale konvensjoner ikke er lov å flytte egen befolkning inn på okkuperte områder.

Likeså mener MIFF at mange organisasjoner her i landet er anti-israelske. Det er ikke sant, for de ovennevnte organisasjonene følger bare det som er beskrevet om okkupasjon i folkeretten. Og det må da være adekvat å insistere på at internasjonal rett følges – også av Israel.

Hva skjedde under Gaza/Israel krigen i 2014? Og dette burde både Palestinavenner og Israelvenner fordømme. For begge parter, bådeHamas ogIDF begikk eklatante krigsforbrytelser sommeren 2014 da Israel bombet Gazastripen i 51 dager. Dette innrømmer jeg fordi jeg har tillit til FN-rapporten, men det har, så langt jeg har sett, ikke MIFF.

Det er funnet klare bevis for at både Israel og palestinske grupper begikk krigsforbrytelser under krigen på Gazastripen sommeren 2014, ifølge en FN-rapport. I rapporten rettes det skarp kritikk mot de svært kraftige angrepene som innbyggerne i den palestinske enklaven ble utsatt for under den 51 dager lange konflikten.