Du er kristen, også på valgdagen

En avgjørende del av det å være kristen, er å tenke at rett og galt utgår av Guds vilje og skaperorden, og at det beste for mennesker er å følge denne.

I kjølvannet av at familiepolitisk talsperson for KrF, Geir Bekkevold, i kraft av å være prest gjennomførte en likekjønnet vigsel, har debatten rast i media. Særlig interessant har det vært å følge den del av debatten som har handlet om religion og politikk.

Både politikere og pastorer har uttalt et sterkt prinsipielt skille, og man kan få inntrykk av at en kristen kan mene en ting om ekteskapet i kirken på søndag, og det stikk motsatte i valglokalet dagen etterpå. Hensikten i dette innlegget er ikke å si noe om saken i seg selv, heller ikke om partipolitikk.

Mitt anliggende er å si noe om hvordan vi som kristne bør tenke om hva vårt livssyn har å si for hvordan vi vurderer politiske spørsmål.

Om vi skal handle med integritet som kristne, må vårt syn på politikk utgå av vårt kristne livssyn, uavhengig av syn på enkeltsaker og partipolitisk tilhørighet. Slik sett vil man kunne være uenig i syn på ekteskapet, og enig i innlegget for øvrig.

I varierende grad legger alle de norske partiene vekt på politisk ideologi. Det bærende i denne er etikk, hva man tenker om rett og galt og hvilke verdier man ønsker realisert.

Denne etikken bygger igjen på et bestemt livssyn, tanker om hvordan verden henger sammen, hva mennesket er, og hva som er sant og usant. En avgjørende del av det å være kristen, er å tenke at rett og galt utgår av Guds vilje og skaperorden, og at det beste for mennesker er å følge denne.

Dette er ikke unikt for et kristent livssyn, det vil gjelde alle. En marxistisk politisk ideologi er knyttet til ett marxistisk livssyn og tenkemåte. Det samme med ulke liberalistiske ideologier.

Etikk ligger som grunnlag for politisk tenkning, enten det anerkjennes eller ikke. Derfor blir et skarpt skille mellom religion og politikk problematisk. Den kristne vil tenke om politikk på grunnlag av sitt livssyn, slik som alle andre.

I det aktuelle eksemplet utgår et kristent syn på ekteskapet av synet på Guds skaperordning. Guds skaperordning endrer seg ikke på veien fra møtelokalet til stemmeurnen.

Tilsvarende om man tenker at ekteskapet er en sosial konstruksjon som kan redefineres slik det passer oss, er dette sant både ved stemmeurnen og andre steder.

Ekteskapet er bare et eksempel, like viktig er spørsmålet om begrunnelse for menneskerettigheter og eiendomsrett. Det er de samme etiske prinsipp som gjør det galt å ta liv som privatperson, som gjør at ikke staten skal ta liv.

KrF har i varierende grad gjenspeilet den etiske utviklingen i Kristen-Norge. Derfor er det ikke så rart at KrF ikke lenger er entydig i sitt syn på ekteskapet som samfunnsordning. Den norske kirke har jo allerede på teologisk grunnlag endret syn, og ting tyder på at det samme kan skje innen flere frikirker.

For kristne som deler det syn at ekteskapet kan romme to av samme kjønn, er det derfor konsistent å også mene at dette bør gjelde for staten.

En innvendig vil være at det ikke er full overlapp mellom etikk og politikk. Det er riktig, og det vil også være riktig for andre livssyn. Kristne mener det er galt å hate andre mennesker, men jeg har heldigvis til over å møte noen som mener det burde være straffbart. Straffbart blir det først om hatet får utslag i noe som rammer andre mennesker, slik som vold.

Jeg har ennå ikke møtt noen som mener at ekteskap er en privatsak. Det at vi har en lov om det, sier at vi tenker det ikke er en privatsak. Spørsmålet er hvilket livssyn og etikk som skal ligge til grunn forme lovgivningen.

En av de store utfordringene for kirken i dag er at kristen tenkning blir isolert til menighetslokalet. Fremfor å skille kristen tenkning fra samfunnsliv, vitenskap og kultur burde vi være frimodige på å la dem formes av den, herved er utfordringen gitt.