FRIHET: Dette handler om den grunnleggende måten å se samfunnsoppbyggingen på. Er det staten som skal bestemme alt, eller skal enkeltmennesket og familiene ha frihet til å kunne velge selv? skriver Martine Tønnessen.  Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB Scanpix

Derfor får KrF mest igjen av å velge Erna Solberg sin regjering

søndag 7. oktober 2018

Samfunn

Når KrF skal velge samarbeidspartner, kan vi ikke bare se på enkeltsaker. Vi må se på helheten: hvordan vil vi at samfunnet skal se ut?

De siste dagene har vært full baluba i KrF, og det er vel bare å stålsette seg for de neste ukene også. Spørsmålet – om noen har levd under en stein den siste uken – er altså hvilke vei KrF skal gå.

Vi står ved et veiskille. For et parti i sentrum av norsk politikk, er det naturlig at det er ulike preferanser på samarbeidspartnere. Mye handler om hvem man samarbeider godt med, men mest av alt handler det om hva man samarbeider om, politikken og gjennomslagene for eget ståsted.

At andre mener vi kan få mer igjen i en annen samarbeidskonstellasjon har jeg respekt for, men jeg må si meg uenig med dem. Samtidig er det noen ting vi kan stå sammen om.

KrF er et ikke-sosialistisk sentrumsparti. Uansett hvilken vei vi går videre, blir vi ikke sosialistisk eller borgerlig. Vi velger ikke side for all evighet i norsk politikk, for vi er ikke et parti som opererer i et vakuum; vi må forholde oss til de politiske realitetene som er.

I 2017 gav 4,2 prosent oss sin stemme, nok til 8 mandater i stortinget. Det betyr at vi må samarbeide med 45,8 prosent av noen andre – eller 77 andre mandater på stortinget for å få flertall for det vi vil. De vi samarbeider med, definerer ikke oss. Men det har likevel en betydning hvem vi velger.

Jeg mener KrF bør fortsette å samarbeide med den ikke-sosialistiske siden i norsk politikk. Det er det flere grunner til. Jeg kunne ramset opp sak etter sak som vi har fått mye igjen for de siste årene.

Jeg er godt fornøyd med det vi har fått til sammen med Solberg-regjeringen og stolt over gjennomslagene og jobben som er blitt gjort på en rekke saksfelt. Men grunnen til at jeg mener det er her KrF hører hjemme, ligger i noe mer overordnet. Det bunner i ideologien vår og måten man ser samfunnet på.

KrF ønsker å bygge samfunnet nedenfra og opp. Vi tar utgangspunkt i at mennesker er ulike, har ulike behov og ønsker, og verdsetter valgfrihet og frihet.

Dette er verdier vi deler med de ikke-sosialistiske partiene, og står i sterk kontrast til tankegangen til Arbeiderpartiet og de andre sosialistiske partiene der staten skal bestemme at alle skal få akkurat det samme.

Fordi mennesker er ulike, trenger de også ulike tilbud, og jeg mener det er viktig at velferdssamfunnet vårt består av ulike tilbud.

Men det er nettopp dette som er forskjellen mellom oss og venstresiden, at vi heier på velferdssamfunnet, mens de vil ha en velferdsstat. Den sosialistiske løsningen er at alle skal få akkurat det samme, men det er ikke rettferdig når alle mennesker er ulike.

På sosialistisk side er det staten som skal ordne opp, og alt handler om å gjøre staten best mulig. På ikke-sosialistisk side handler det om å gjøre samfunnet best mulig, og det innebærer et fellesskap mellom frivillig og ideell sektor og staten – ikke bare staten alene.

Sikkerhetsnettet for dem som faller utenfor er avgjørende, men det er det heller ingen uenighet om: ingen av de politiske partiene på Stortinget tar til ordet for å gå vekk fra den.

Dette handler om den grunnleggende måten å se samfunnsoppbyggingen på. Er det staten som skal bestemme alt, eller skal enkeltmennesket og familiene ha frihet til å kunne velge selv?

Når KrF skal velge samarbeidspartner, kan vi ikke bare se på enkeltsaker. Vi må se på helheten: hvordan vil vi at samfunnet skal se ut? Jeg må si jeg ler litt av dem som kun ser på sakene KrF er opptatt av, og sammenligner kulepunkter i partiprogrammet.

De hopper over det viktigste: ideologikapitelet. For å kunne ha et bærekraftig og langsiktig samarbeid, må man ha en felles virkelighetsforståelse og syn på hvordan samfunnet skal være. Et eksempel: KrF og SV er helt enige om at lærernorm er viktig.

Men vi er rykende uenige på om Norge skal ha andre skoletilbud enn det offentlig. I møte med Høyre og Frp er vi helt uenige om Norge skal ha en lærernorm, men vi er enige om at det bør være rom for andre skoler enn bare det offentlige (med felles forståelse om at det offentlige ikke skal bli svekket og at de private må følge de samme kravene).

Utfordringen er dette: man kan forhandle på sak, men ikke på virkelighetsoppfatning.

I møte med ikke-sosialistisk side trenger ikke KrF bruke lang tid på å si at det bør være andre aktører, spesielt frivillige og ideelle, enn det offentlige. Vi kan heller gå rett på sak og snakke om lærernorm. Og sannelig fikk vi ikke gjennomslag for dette i møte med Solberg-regjeringen.

Oppsummert er det altså dette: selv om vi ikke er enig i alle sakene til Venstre, Høyre og Frp, er vårt virkelighetsbilde og forståelse av samfunnet mye nærmere de tre partiene, enn Arbeiderpartiet og SVs. Og virkelighetsbildene og samfunnsforståelsen kan man ikke forhandle om på et møterom på Stortinget. Der må man snakke sak.

Derfor får KrF mest igjen av å velge Erna Solberg sin regjering.