USA: Erkebiskop Viganò (bildet), pavelig ambassadør (nuntius) til USA, offentliggjorde nylig et detaljert varsel som anklaget kirken helt til toppen - selveste pave Frans hadde vært unnfallende i en rekke overgrepssaker i USA, skriver Victor Skimmeland. 
  Foto: Patrick Semansky, AP Photo/NTB scanpix

Den katolske kirke må fjerne overgriperne – eller falle sammen med dem

fredag 21. september 2018

Samfunn

Overgrep i Den katolske kirke er dessverre ikke nytt. Kirken har opplevd mange overgrepssaker over hele verden, og alt for ofte har kirken valgt å skjule problemene. Nå risikerer kirken å falle med overgriperne.

Erkebiskop Viganò, pavelig ambassadør (nuntius) til USA, nylig offentliggjorde et detaljert varsel som anklaget kirken helt til toppen - selveste pave Frans hadde vært unnfallende i en rekke overgrepssaker i USA.

Varselet kunne blitt enda en sak blant mange. Ubehagelig for kirken, men noe som med tiden gikk over. Kirken kunne omplassert eller pensjonert noen prester og biskoper. Noen ofre ville fått erstatning. Flertallet ville vi aldri hørt noe om.

Så gikk det ikke sånn. Erkebiskop Viganò har gått i dekning, og Den katolske kirke gjør alt annet enn å være åpen om overgrepene, særlig de begått av tidligere erkebiskop og kardinal Theodore McCarrick. McCarrick ble riktignok pensjonert i slutten av juli, men hans overgrep hadde vært kjent i nærmere tjue år.

Paven selv blir spurt om Viganòs brev på vei tilbake fra den internasjonale familiekonferansen i Irland. Pave Frans «vil ikke si ett ord om saken,» svarer han, annet enn at «han stoler på journalistenes kompetanse til å finne ut av den». Paven løser imidlertid ingen kirkelige ansatte fra sin absolutte taushetsplikt.

I den påfølgende prekenen i Santa Marta gjentar paven hva han har sagt tidligere: «Stillhet er det beste svar til mennesker som mangler god vilje.» Taushet er Jesu vilje, utdyper paven. Ambassadør Viganòs dokumentasjon av kirkelige overgrep mot unge studenter og mindreårige gutter i USA skal ties ihjel.

Jeg var nok ikke alene om å våkne nå. Som tidligere misjonær i et katolsk land i Sør-Amerika har jeg kunnet følge Den katolske kirke litt tettere enn nordmenn flest. Da nettopp Sør-Amerika fikk sin første pave, var jeg spent på hva det ville bety av fornyelse i kirken. Det har imidlertid blitt mange ord og ikke like mye substans.

Tausheten var stikk i strid med pave Frans’ personlighet og praksis i de fem årene han har vært kirkens overhode - med unntak av et par saker som har vært så ubehagelige at paven ikke sier noe. (Og dermed forteller pavens taushet også noe om hvor ubehagelig Viganò-saken er.)

Mer enn villig og til glede for media uttaler nemlig pave Frans seg om store og små saker. Han stiller opp for minoriteter og kvinner, for homofile, for ofre i krig og overgrep. Nå skal hele kirken være stille. Ofrene for presters og biskopers overgrep finner ingen talsmann hos pave Frans.

Den katolske kirke i Norge ligger ikke på latsiden. Plutselig fylles kirkens sider på nett og Facebook med saker som støtter paven - og kritiserer Viganò. Mengden av saker får meg også til å stusse. Er det et medialt røykteppe som blir lagt over slagmarken.

Så offentliggjør kirken i Norge løsningen: Paven innkaller lederne for alle verdens katolske bispekonferanser for å drøfte «tiltak mot overgrep mot barn og sårbare voksne». Det skjer imidlertid ikke før i februar 2019, altså om et halvt år. Det kan neppe kalles hurtigarbeidende. Kanskje er det heller ikke meningen.

Jeg måtte jeg sette meg og lese erkebiskop Viganòs varsel en gang til. Så begynte jeg å lure. Hvorfor ble aldri anklagene tilbakevist? Med unntak av enkelte detaljer som Viganò nok kan ha bommet på, står alle sammen hittil ubesvart. Vatikanet svarer på alt annet enn det det blir spurt om. Det som driver saken videre, er hva andre svarer.

Detaljrikdommen i erke­biskop Viganòs varsel er beskrivende. Han viser en innsikt i overgrepssakene og tildekkingen som bare er mulig om han enten har kopier eller har ført dagbok gjennom sin lange tjenestetid.

Hvor lang tid vil det gå før dokumentene dukker opp? Viganò lekker dem kanskje ikke selv, i den grad han har dem med seg der han ligger i dekning. Detaljrikdommen gjør imidlertid at alle nå vet i hvilke arkiver de skal lete. Arkivarene som har taushetsplikt er ikke de eneste som sitter på kopier.

Bispedømmene lekker dokumenter for ikke å bli sittende med svarteper. Også amerikanske etterforskere vet nå hva de bør spørre biskopene om. Selv om rettens kvern maler langsomt, vil nye avsløringer komme.

Hvorfor ble ikke overgrepene stanset før? Dette lurer katolikker over hele verden på. Det er på tide å rydde opp. Pave Frans kan ikke tillate at biskoper og kardinaler i høye stillinger fortsetter å dekke hverandre.

Hvordan utnevnes biskoper? Hva gjør man når biskoper ikke gjør jobben sin? Dysfunksjonelle og korrumperte biskoper er ennå ikke blitt tema, selv om nettopp de er en viktig grunn til problemene Den katolske kirke nå ­opplever.

Flesteparten av overgrepene begås av prester mot unge og mindreårige gutter. Kirken har antagelig rutiner for å rydde opp i enkeltsakene. Problemet synes å være at kirken ikke har rutiner for å rydde opp når biskoper ikke fungerer. Ofre for mange års overgrep trenger oppreisning. Kirken trenger også en atferdsendring.

Det var nok ikke en trussel fra Jesu munn da kan ytret disse ordene: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp.» Det var nok heller en beskrivelse av konsekvensene.

Når det sivile samfunn oppdager omfanget av maktmisbruk fra biskopene, kan ingenting redde Den katolske kirke. Derfor må den rydde opp. Jo fortere, desto bedre.