Da Norge fikk en ny sekulær religion

I dag er det heldigvis en voksende bevissthet om at multikulturalisme er en vei til parallellsamfunn og utenforskap for innvandrerbefolkningen.

«Historien om de dramatiske forandringene som Norge står midt oppe i må fortelles nå, fordi konsekvensene av dem er så usikre og refleksjonene om dem er så historieløse.»

«Norge gjorde fra slutten av 1990-tallet menneskerettighetene til både mål og middel i politikken, men ingen av disse spørsmålene er blitt drøftet grundig i den lovgivende forsamlingen, eller i norsk offentlighet.

På et slikt grunnlag må det være mulig å trekke den konklusjonen at Norge fikk en ny sekulær religion, men uten at trosgrunnlaget ble reelt debattert eller drøftet.»

Sitatene er hentet fra Terje Tvedts bok «Det internasjonale gjennombruddet fra 2017».

Tvedt arbeider til daglig som professor ved Universitetet i Bergen, Institutt for geografi, og professor II ved Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie. Han er kanskje mest kjent for sine storslagne fjernsynsdokumentarer «En reise i vannets fremtid» (2007) og «Kampen om Nilen» (2014).

I Det internasjonale gjennombruddet er det historikeren og ideologikritikeren Terje Tvedt vi møter. Boken tar for seg samfunnsutviklingen i Norge siden 1960-tallet, og fremveksten av det han betegner som Det internasjonale gjennombruddet, båret frem av «det humanitær-politiske kompleks».

Dette består av en politisk elite som har vært mektig nok til å endre det norske samfunnet i en bestemt retning, og det nesten uten diskusjon og kritiske innvendinger.

Utgangspunktet for Tvedt er historikeren Jens Arup Seips kjente foredrag og essay «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» fra 1963, hvor Seip med stort overblikk trekker lange utviklingslinjer for å sette datidens norske samfunn i perspektiv.

«Hans utsyn over det norske folks liv og historie ble skrevet på et tidspunkt i landets utvikling da ingen historikere stilte spørsmål om hva norsk kultur var, eller om norske verdier fantes», skriver Tvedt.

Basert på mange års forskning og et omfattende materiale, der særlig offentlige styringsdokumenter har stått i fokus, viser Tvedt hvordan den samfunnskonteksten Seip skrev ut fra for vel femti år siden, ikke finnes lenger. Endringene har skjedd raskt. Femti år er ikke lang tid i en nasjons historie.

Hva har vi fått i stedet? Tvedt argumenterer med utførlig historisk belegg for at samtlige regjeringer fra 1970-tallet og frem til i dag har styrt ut fra en grunnholdning av at landets interesser og verdens interesser er samsvarende i all vesentlighet, og at en universalistisk tenkemåte bevisst ført til at Norge er blitt en multikulturell stat med ambisjon om å være en såkalt «humanitær stormakt».

På veien hit drøfter Tvedt den norske håndteringen av migrasjon, integrering og «Det nye vi» i Norge. Motstemmene og kritikken har vært så å si fraværende, kanskje med unntak av Fremskrittspartiet.

Det ideologiske grunnlaget for samfunnsutviklingen har vært en nærmest fundamentalistisk tro på menneskerettighetene som all godhets opphav. Troen på menneskerettighetene er blitt den nye «religionen».

Disse er hellige og ukrenkelige og kanskje enda viktigere, de er «universelle» og dermed kontekstløse.

Ingen har klart å komme opp med en troverdig begrunnelse av hvorfor de er universelle, altså uttrykk for allmenngyldig sannhet på tvers av historiske og kulturelle forhold, uavhengig av den konteksten de ble til i, men som Tvedt påpeker: «Innføringen av denne «religionen» skjedde raskt, umerkelig og nesten uten virkelig debatt om trosartiklenes legitimitet og samstemthet.»

Med henvisning til Peter Berger kan vi si at plausibilitetsstrukturen som ligger til grunn for en slik menneskerettighetsfundamentalisme fremstår som lite overbevisende. Men dette kompenseres av en sterk vilje og overbevisning om at man er på «det godes» side.

Med menneskerettighetene som fundament drog høyt gasjerte representanter for «den humanitære stormakten» Norge rundt omkring i verden for å skape et himmelrike på jorden hvor alle skulle ha de samme rettighetene, inkludert retten til utvikling. Alle skulle med, ut fra en forestilling om at alle verdens folk nok delte Norges nye verdioppfatninger, bare de fikk det materielt bedre og fikk litt tid på seg.

Det finnes et ord for slik; hybris, og Tvedt avkler både ideologien bak og ikke minst resultatene av den norske politikken på en overbevisende måte. Mesteparten av materialet er da også allment tilgjengelig for den som ønsker å gå historikeren i sømmene.

Samtidig er det mektige krefter i sving, og hvem vil ikke være på «det godes» side?

Ifølge Tvedt, promoterte innenrikspolitikken fra og med 1970-tallet og flere tiår fremover systematisk multikulturalismen som samfunnsnorm og samfunnsideal. Regjeringene understreket igjen og igjen at den offentlig anerkjenner og gir støtte til etnokulturelle minoriteter for at de skal kunne uttrykke og opprettholde sine distinkte identiteter og praksiser.

I dag er det heldigvis en voksende bevissthet om at multikulturalisme er en vei til parallellsamfunn og utenforskap for innvandrerbefolkningen. Den erfarte virkeligheten har slått tilbake mot ideologien i erkjennelsen av at en slik samfunnsutvikling ikke er av det gode, hverken for storsamfunnets samfunnsintegrasjon eller for innvandrerne.

«Hvis dyptgripende endringer i samfunnet skjer helt uten intellektuell motstand, har vi et stort problem.» Dette skriver Aftenpostens kommentator Therese Sollien i en kommentar til Tvedts bok. Det er det ikke vanskelig å være enig i.

Forhåpentligvis vil utgivelsen av Det internasjonale gjennombruddet bidra til debatt og økende bevissthet rundt den norske samfunnsutviklingen fremover.

Forhåpentligvis vil det også være mulig å rette kritiske blikk både på Norges engasjement utenlands og det hovmodet som ligger i det tverrpolitiske selvbildet av at landet vårt er en «humanitær stormakt». Store økonomiske ressurser og sinnelagsetikk er ofte en dårlig, for ikke å si farlig, kombinasjon.

Det krever både intellektuell kraft og personlig mot å bryte med rådende maktbaserte oppfatninger, og motsi det som oppfattes som naturlig og selvfølgelig. Terje Tvedt viser i boken Det internasjonale gjennombruddet at han har begge deler i godt mon.