MERKELIG: Forfatteren retter søkelys mot et tema som ellers, merkelig nok, ser ut til å ha vært lite behandlet i norsk skjønnlitteratur, skriver Gunnar Bonsaksen. På bildet ser vi forfatter Edvard Hoem.
  Foto: Berit Roald, NTB scanpix

Blodstemming – et mysterium

Author picture

tirsdag 18. desember 2018

Samfunn

Forfatteren retter søkelys mot et tema som ellers, merkelig nok, ser ut til å ha vært lite behandlet i norsk skjønnlitteratur.

Edvard Hoems firebinds romanserie om forfedre i Romsdal som fra 1870-tallet emigrerte til den amerikanske prærien, har samlet skarer av lesere. For min del fattet jeg helt fra starten ekstra interesse for temaet blodstemming, som gjennom tidene har vakt skarpe motsetninger mellom «troende» og «skeptiske» debattanter rundt i verden. Slik er det blant Hoems romanfigurer også.

Forfatteren retter søkelys mot et tema som ellers, merkelig nok, ser ut til å ha vært lite behandlet i norsk skjønnlitteratur. Første bind heter «Slåttekar i himmelen». Her møter vi tidlig 15-åringen Gjertine, som har funnet en plass blant haugianerne. Familiemedlemmet Ola skjærer seg brått på en ljå, og ingen kan stanse blodet.

Men Gjertine ber alle om å trekke seg bort. Hun kjenner et formular som hun har lært av Hauges venner, og det viser seg å virke øyeblikkelig. Selvsagt blir hun spurt: «Kva slags regle sa du for å få blodet til å stanse? Kva for ord var det?» Og hun svarer: «Det kan eg ikkje seia, for da taper dei si kraft!»

Nytt spørsmål: «Er det svartekunster eller kristentru?» «Det er med, namnet til han som hang på korset!» Dette blir senere konkretisert når søsteren Serianna må gjennom en komplisert fødsel. Gjertine mumler lavmælt: «Jesus gik over Jordans Flod. Stem Blod, Stem Blod!» Og igjen virker det slik det skal. Gutten Eilert blir født.

Som 16-åring tenker denne Eilert seg til USA, men han stiller seg skeptisk til det han får høre av sin far om hendelsene da han kom til verden.

I annet bind, «Bror din på prærien», har både Gjertine og søstersønnen Eilert havnet som immigranter i Dakota, men han vil flytte videre til et distrikt langt unna. Ved avskjeden sier Gjertine: «Eg vil lære deg å stemme blod. Den dagen kan koma da du treng det.»

«Eg trur ikkje på svartekunstar», sa Eilert.
«Eg visste ikkje at det er svartekunstar når Jesu namn blir nemnt!» sa Gjertine.
«Det kan vel misbrukast det også», sa Eilert.
«Du skulle ikkje vera så skråsikker, du Eilert Knudtson!» sa Gjertine. «Da du kom til verda, var det blodstemming som berga mor di frå å blø i hel.»

Det blir ingen hjertelig avskjed mellom de to.

I tredje bind, «Land ingen har sett», omtales ikke noen blodstemming direkte. Men Eilerts kone Martha dør under sin niende fødsel! Et voldsomt blodtap har svekket tilstanden hennes. Dagen var altså kommet da Eilert kunne ha trengt innsikt i den omstridte kunsten!

Seriens fjerde og siste bind heter «Liv som andre har levd». Her holdes blodstemming helt utenfor, men Eilert er blitt en av de mest gudhengivne kristne i settlementet på vestkysten av Canada.

Her er tid for et tilbakeblikk. Høsten 1971 sendte norsk fjernsyn en serie som het «Streiftog i Grenseland» og ble fulgt med enorm interesse fra store deler av befolkningen. Programlederne var André Bjerke og Harald Tusberg.

Fem år senere gjentar sistnevnte i bokform en historie fra seriens publikum hvor blodstemming er et tema: «I vårt program ble det fortalt om en kystskipper på hurtigruten som kom i skade for å fornærme en same nordpå. Samen solgte suvenirer ved landgangen og ble bryskt bedt om å pelle seg vekk.

På veien nedover langs kysten begynte skipperen å blø neseblod. Han blødde og blødde, han var innom sykehus langs ruten, men all hjelp viste seg bare å å bli kortsiktig. Neseblodet fortsatte å komme. Han måtte utholde sine lidelser hele veien tilbake opp kysten igjen, til han endelig nærmet seg kaien hvor han hadde møtt samen. Da stoppet plutselig blødningen av seg selv.

Han går i land, finner samen bak et lagerskur og sier at mannen får selge disse suvenirene sine borte ved landgangen da, hvis det er så viktig. Samen smiler og sier: «Du er lei av å blø neseblod nå, kaptein.» Så langt programleder Tusberg. Her er det jo tankevekkende at samen først kunne få blodet til å rinne, og senere til å stanse det!

I 2009 kunne stortingsrepresentant og lege Olav Gunnar Ballo fra Alta overraske med opplysninger i et intervju med VG: «Jeg hadde en pasient som forklarte meg hvordan man kan stanse blødninger. Han kunne det selv, og fortalte meg at det skjer ved å fremsi en helt bestemt religiøs tekst.

Du vil ikke finne den i Bibelen, men det var omtrent som en bønn. Jeg fikk ordlyden skriftlig av ham. Han sa at mye av nøkkelen er å ikke fortelle verset til andre, så han ba meg om å lære det utenat og kaste lappen. Det har jeg gjort. Han hadde åpenbart tillit til meg.»

En annen kjent finnmarking, skuespilleren Bjørn Sundquist, har fortalt til Dagbladet om en filminnspilling: «En jeg kjenner kunne stoppe blod. Vi var ute i båt, og han var med som statist. Det var en som hadde skjært seg, så blodet fosset ut. Han jeg kjenner så på det og sa: «Du må slutte å blø. Slutt å blø», og man kunne se at blodet levret seg. Så sluttet det å blø.»

Nå lar vi Tusberg runde av sitt innlegg: «En eldgammel kunst har vært kunsten å stemme eller å stanse blod. I vårt program ble det demonstrert hvordan dette foregår. Den kloke kone leser opp en bibelsk inspirert ramse, og efter kortere tid enn man normalt ville regne med stanser blodstrømmen.

En spesiallege i homøostase fra Rikshospitalet påviste i en kommentar hvordan sjelelige faktorer kan gi fysiologiske utslag i blodstemningsmekanismen. Blodstemning foregår den dag i dag i vårt land.» – Så langt Harald Tusberg.

Innenfor parapsykologisk terminologi vil noen her trolig ty til faguttrykket psykokinese: at konsentrert vilje kan sette i gang prosesser uten fysisk kontakt – både onde og gode! Blodstemmingen kan til og med ha fått enkelte til å hente frem ordet magi.

Noen av dem har også vist til kapittel 5 i Apostlenes Gjerninger – om syke folk i Jerusalem som ble båret ut i gatene for at skyggen av Peter skulle falle over dem! Forfatteren, legen Lukas, meddeler ikke om grepet har hatt noen virkning.

Et personlig ord til slutt: Jeg hadde for femti år siden en ytterst gudfryktig venn, en eldre mann fra en fjordarm i Troms. En dag fortalte han meg om en slektning som hadde holdt på å forblø seg. Da leste min venn ganske riktig opp «en bibelsk inspirert ramse», noe som hadde den ønskede virkning – til forbløffelse for alle som var til stede.

Og det var ikke første gang noe slikt hendte ham. – Det skuffet meg litt at jeg ikke fikk høre ordrett den bibelsk inspirerte ramsen. Men kanskje det ville ha blitt en for tung byrde å bære? Einar Lundby kunne i sin tid meddele at han kjente folk som ba Gud om å ta uforklarlige evner tilbake …