REAKSJON: Selv den minste antydning eller påminnelse om at fosteret kanskje er et individ, blir møtt med panikkartet reaksjon.  Foto: Trond Reidar Teigen, NTB scanpix

Berøringsangst?

Author picture

torsdag 6. desember 2018

Samfunn

Abortforkjemperne har et problem. De våger ikke å ta tak i selve kjernespørsmålet:  Kan menneskeverd graderes? Tenk om fosteret er et menneske?

Det som skremmer meg mest er ikke først og fremst selve abortpraksisen, men heller dette at nesten ingen våger å reflektere rundt de etiske implikasjonene. Og forklaringen synes åpenbar: tanken på fosterets mulige menneskeverd skaper angst.

Verneverdig. Selv den minste antydning eller påminnelse om at fosteret kanskje er et individ, blir møtt med panikkartet reaksjon. Dette så vi tydelig under den massive mobiliseringen da noen ytterst få leger ville følge sin samvittighet og reservere seg mot å sette inn spiral.

De anså nemlig dette for å være en form for abort. Reaksjonen stod på ingen måte i forhold til det selve saken egentlig gjaldt. Abortloven var ikke truet. Og disse legene hadde ikke skapt problemer for noen, bortsett fra da at deres holdning pirket borti noe…

Og det samme er nok tilfellet nå. Vi så en enorm reisning av aggressive livmødre mot en liten justering av abortloven til beste for menneskeverdet og fosterets rettsvern.

Men tenk om…? Einar Skjæraasen tenkte som så: 
Du ska itte trø i graset. 
Spede spira lyt få stå. 
Mållaust liv har og ei meining 
du lyt sjå og tenkje på. 
På Guds jord og i hass hage 
er du sjøl et lite strå.

Middelalder. Det store hinderet for fremskritt og ny viten i en mørk middelalder, mener man gjerne var religiøse fordommer og angst for ny innsikt. Men hvor lys er egentlig vår egen tid? Den frie tanke hindres av angst og slumrende skyldfølelse.

Det er jo en grunnleggende forutsetning for å trenge inn i ethvert forskningsfelt på en fordomsfri og åpen måte, at absolutt alle muligheter stilles åpne. Dersom man i utgangspunktet må sensurere bort visse svar av hensyn til en gruppe menneskers subjektive følelser, så hindres den frie tanke.

I vårt tilfelle må det derfor foreligger en mulighet for altomfattende og grunnleggende nåde. Uten denne kan man ikke se inn i mørket. Kristus er derfor også den store, intellektuelle frigjøreren.

Opphav. Har fosteret menneskeverd, og har vi å gjøre med et tredje juridisk objekt i tillegg til far og mor? Reises dette spørsmålet, vil det medføre at man tilnærmer seg problemkomplekset «abort» med større varsomhet. F

or vi konfronteres da med to nye grensesprengende spørsmål: Har vi selv menneskeverd, dersom fosteret ikke har det? Og det andre grensesprengende: Hvor kommer i så fall dette menneskeverdet fra? Har det sitt utspring i «the big bang»? Kan evolusjonen gi oss verdi, og i så fall når fikk vi det? Eller tapper evolusjonslæren oss for verdi?

Kan teknologi og konsum berike vårt eksistensielle rom, eller medfører disse fenomenene at vi inntar en stadig mer instrumentell og konsumerende holdning til det meste?

Smerte. Instrumentaliseringen av hele reproduksjonsfeltet medfører at man løsriver sex fra kjærlighet. Metoo-bevegelsen vitner om hvordan denne tekniske tilnærmingen skaper smerte i møte med det menneskelige rom. Det er snakk om to forskjellige måter å forholde seg til seksualitet.

En tilsvarende konflikt kommer til uttrykk på et sted som Ullevål sykehus: I det ene rommet oppstår den aller dypeste fortvilelse når et lite barn dør før fødsel, og det ropes på prest, psykolog og sorggruppe.

I et annet rom i samme hus skrapes et noe yngre foster ut og slenges i en søppelpose. To forskjellige måter å forholde seg til den ufødte på. De fleste tilhengere av fri abort tenker seg en gradering av menneskeverdet.

Da burde det i alle fall være naturlig at sorgreaksjonen og respekten for fosteret fulgte denne graderingen. Men begir man seg inn på slike refleksjoner, beveger man seg samtidig inn på et tabu-belagt område. Man kan komme til å se noe man ikke vil se.