Araberne i Israel er ikke slaver

De kan stemme i frie valg, og det sitter arabere i parlamentet. Arabiske dommere sitter i domstolene. Det er arabiske leger og spesialister ved landets sykehus.

De to tidligere sokneprestene Jens Olav Mæland og Kjartan Ruset har i etterkant av «Jerusalem-marsjen» funnet det nødvendig å trekke noen linjer tilbake til hendelser som har skjedd tidligere i historisk sammenheng. Overskriften på innlegget er: «Triumfalisme- et risikabelt spor!»

Prestene gir en historisk framstilling hvordan både politiske herskere og kirkeledere har gjort felles sak med triumfalistiske virkemidler. Det nevnes her eksempler på både «triumf-tog» og korstog, noe som historien bekrefter.

I sjette avsnitt i innlegget beskriver de to tidligere prestene Jerusalem-marsjen og gir også en redegjørelse av hvorfor denne marsjen arrangeres, antall deltakere, hvem som deltar, og den etterfølgende banketten hvor det er hilsninger og ros fra myndighetene og «Ambassaden» og at en videre roser hverandre for at Jerusalem nå er en jødisk by slik Bibelen profeterer.

Deretter er innlegget farget av den «mørke siden» ."Men det var ei mørk side ved denne triumf-marsjen,hvor "slavene" nå er det palestinske folket som består av arabiske muslimer og kristne." Deretter følger flere historier over Israels «overgrep» etter at Israel etter 67 har «annektert» byen Jerusalem.

Araberne i Israel er ikke slaver. De kan stemme i frie valg, og det sitter arabere i parlamentet. Arabiske dommere sitter i domstolene. Det er arabiske leger og spesialister ved landets sykehus.

Det er også arabiske kommandanter i Israels hær, og arabere som ledere ved universitetene. Arabiske og jødiske barn blir født på de samme fødeavdelingene og blir tatt imot av de samme legene og sykepleierne.

Mødrene ligger i sengene ved siden av hverandre. Jøder og arabere reiser på de samme togene taxiene og bussene. Universiteter, teatre, kinosaler, strender og restauranter er åpne for alle.

Det må være betimelig å spørre Mæland og Ruset hva de egentlig mener at Israel burde gjort for femti år siden når de skriver at Israel etter 67 har «annektert» byen Jerusalem.

Israel hadde på forhånd bedt Jordan om ikke å angripe Israel før dette skjedde, men kong Hussein satte i gang omfattende angrep mot israelske byer og flyplasser.

Vest-Jerusalem var dagen før utsatt for kraftig beskytning med bombekastere fra jordanske styrker. 900 bygninger i Vest-Jerusalem ble truffet.20 israelere ble drept og 1000 personer såret.

Den dagen israelske styrker gikk inn i Jerusalem kom en historisk korrigering etter at byen hadde ligget under forskjellige herskere og nasjoner i lang tid.

Disse hadde gjort sitt beste for at jødene sin arv og historiske tilknytning til Jerusalem skulle fjernes, selv om jødene har sine historiske røtter i denne byen helt siden David var konge i Israel. En tid som i dag bevitnes i sin helhet gjennom utgravingen av “Davidsbyen” i Jerusalem.

Jordan hadde okkupert Øst-Jerusalem i 48 og i den anledning etnisk renset byen for jøder. 48 000 jøder ble jaget ut av Øst-Jerusalem da Jordan tok denne delen av byen. 58 synagoger ble rasert og de jødiske gravstedene på Oljeberget ble skjendet. Jødene ble nektet adgang til sine hellige steder i Øst-Jerusalem.

Det er viktig at Jerusalem blir styrt av Israel og ikke deles opp i to enheter. Det er kun israelsk styresett som kan garantere demokratisk styresett for både jøder og arabere. Israel er garantist for rettigheter til alle religioner og folk.

Jerusalem er verdens viktigste by og står sentralt i Bibelen og i de profetiske budskapene vi har der. 

Som tidligere  prester har Mæland og Ruset brukt Bibelen som sitt verktøy til å utøve sitt yrke. Hele Bibelen er faktisk en jødisk bok skrevet av jøder.

Israel og det jødiske folk har en sentral plass, ja, faktisk en helt avgjørende plass. Det vi leser i Bibelen i dag om Israel og jødene stemmer faktisk med dagens virkelighet.