Darwin og Skaperen
Det var Darwin som først brukte tegningen av apekatten som gradvis reiser opp ryggen og blir til et menneske. Feil.
1. Det var Darwin som først brukte tegningen av apekatten som gradvis reiser opp ryggen og blir til et menneske. Feil. Det var «Darwins bulldog», Thomas H. Huxley i sin bok «Evidence as to Man’s Place in Nature» (1863, side 3).
2. Det var Darwin som først brukte uttrykket «Survival of the Fittest» (den best skikkede overlever). Feil. Dette kom først inn i femte utgave av hans «Om artenes opprinnelse» (1869, kapittel IV) som en erstatning for det som lå i begrepet «Natural selection» (Det naturlige utvalg). Det var imidlertid Herbert Spencer, en britisk filosof med mer, som brukte dette uttrykket først (i en artikkel i 1852), men det ble særlig kjent fra hans «Principles of Biology», som kom ut 12 år senere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
3. «Darwin visste ikke noe om arv.» Dette er et uttrykk som til stadighet går igjen hos darwinistene, men i virkeligheten er det bare en snedig måte å unngå å måtte innrømme en stor Darwin-flause. Saken forholder seg slik: For å komme videre i sin teori, skjønte briten at han sårt trengte en arvelære. Den forelå ikke. Derfor fant Darwin bare på en selv, han spekulerte seg imidlertid fram til denne og viste i dette tilfelle seg ikke å være noen stor vitenskapsmann. Det er virkelig en skjebnens ironi at samtidig eksperimenterte den tsjekkiske munken og kreasjonisten (!) Gregor Mendel seg til den arvelæren som er høyst gjeldende i dag. Mendels arbeid kom ut i 1866, året før han ble abbed. To år senere utgav Darwin boken «The Variation of Animals and Plants under Domestication», der hele 50 sider er viet hans spekulative og feilaktige arvelære, kalt «Pangenesen». Denne fantasifulle beretningen er det rett og slett flaut å lese, derfor forbigås det nesten alltid i taushet, under det ovennevnte avledende uttrykk: «Darwin visste ikke noe om arv.»
4. «Darwin sa aldri noe om hvordan livet oppstod.» Feil. Igjen en svært ofte gjentatt frase fra darwinistene, for å ta oppmerksomheten bort fra en ubekvem sannhet. Det er bare å lese siste setning, faktisk i konklusjonen på siste blad i alle utgaver av «Om artenes opprinnelse», bortsett fra den første av 1859. Det står i utgavene av 1860, 1861, 1866, 1869, 1872, 1876 og senere opptrykk. Bør en mistenke darwinistene for å blunde når de skal lese den siste setningen, siden den passer dem så dårlig? Der står det nemlig at Skaperen («the Creator») var den som blåste livet inn i noen få former eller bare en enkelt, og dette er og forblir Darwins offisielle syn på et svært viktig spørsmål, og det er like sant selv om det nesten konsekvent blir unnlatt å si.
5. Darwin var lege. Feil. Han var medisinstudent i Edinburgh fra oktober 1825 til april 1827. Studiet ble avbrutt fordi han syntes det var kjedelig og fordi han ikke tålte å se blod under operasjoner. Deretter studerte han teologi i Cambridge fra januar 1828 til januar 1831. Da tok han sin BA og fikk det 10. beste resultat av 178 kandidater. Dermed manglet han kun ett års studium på å kunne bli prest i Den engelske kirke, men så ble det plutselig jordomseiling med HMS «Beagle» i stedet. Darwin tok ingen eksamener i de naturvitenskapelige disipliner, men det må sies at han fulgte en del forelesninger, tok kurs, deltok i naturfaglige «societies», fikk god lærdom fra enkeltpersoner og ikke minst studerte han på egen hånd (ble særlig flink med biller). Han fikk overraskende tildelt sin MA av Universitetet i Cambridge i 1837 for fortjenstfullt å ha overlatt fossiler og preparerte dyr fra «Beagle»-samlingen til ulike institusjoner. (Landquist 1959: 51).
6. Darwin var den første som fant fram til og brukte uttrykket «Natural selection» eller Det naturlige utvalg. Feil. Dette er en av de mytene som er hardest å knekke, fordi den er gjentatt så mange ganger, ikke minst i lærebøkene, at folk tror det. Men: I brev av 13. april 1860 skriver Darwin nemlig til tidsskriftet «Gardener’s Chronicle and Agricultural Gazette» og sier blant annet: «Jeg innrømmer åpent at hr. [Patrick] Matthew har kommet forklaringen som jeg gav i ‹Om artenes opprinnelse› i forkjøpet med mange år, under navnet Det naturlige utvalg.» I brev av 18. mai samme år skriver Darwin så til samme Matthew. Her ber han skotten om unnskyldning for at han uten å vite det har brukt dennes uttrykk. Matthew var svært fornærmet over forholdet og hadde beklaget seg i ovennevnte tidsskrift for 7. april samme år. Dette er egentlig en lang historie som for eksempel kan leses om i min «Darwinboken» (2009, side 72ff). Se også Fredrick Burkhardt sine store samlinger av Darwins brev for disse årstallene og ikke minst Darwins egen «Historical Sketch» som kom i senere utgaver av hans hovedverk. I denne innrømmer han at både doktor H. C. Wells (1813 og 1818) og Patrick Matthew (1831) hadde foregrepet ham både med forklaringen vedrørende og selve uttrykket «Det naturlige utvalg». Bare se selv, lettest tilgjengelig er Cappelens norske utgave av 1990, side 467f.
LES:Er det helt dust å tro på Gud?
7. Det var Darwin som fant ut at skilpaddene på Galapagos hadde forskjellig utseende fra øy til øy, og han brukte dette som et viktig argument i sin bok «Om artenes opprinnelse» (1859). Feil og feil. Nylig så jeg denne påstanden enda en gang i en lærebok, men det er grepet helt ut av luften. Darwin ble på øya Floreana gjort oppmerksom på denne forskjellen av bestyreren på straffekolonien, Lawson, men åpenbart trodde han ikke på det. Ingen skilpaddeskall ble derfor tatt med til England for vitenskapelige studier. Om en sammenlikner hans reisebeskrivelse av 1839 med andre utgave av samme seks år senere, er det lett å oppdage at han har lest den amerikanske kaprerkapteinen David Porters nøyaktige beskrivelse av forskjellen på disse skilpaddene. Underarten på øya Santa Cruz er oppkalt etter kapteinen, den på øya Santiago er oppkalt etter Darwin, ikke like fortjent.
8. Det var Darwin som først brukte uttrykket «Struggle for existence» (Kampen for tilværelsen). På ingen måte. Han brukte det i 1856, men det finnes blant annet hos Malthus 1798, Lyell 1832, Tennyson 1833, Blyth 1835, Wrangel 1844 og Wallace 1853. Spesielt interesserte kan ved behov få oppgitt nøyaktige kilder og sidetall. 9. Det var Darwin som oppdaget «Darwins finker». De fleste lærebokforfatterne tror visst det, men det er feil. Om noen skulle få den æren, så måtte det vel være ornitologen John Gould ved Zoological Society i London, som gjorde Darwin oppmerksom på at de finkene han hadde samlet inn fra Galapagos-øyene var av forskjellige arter. Darwin hadde trodd de bare var varieteter og ikke merket dem med fra hvilken øy de var tatt. Det hadde imidlertid tre skipskamerater som han «måtte gå på lån» av (Browne 1995:359f.) Førstemann til å bruke betegnelsen «Darwins finker» var ornitologen Percy Lowe i en publikasjon i 1936. David Lack skrev elleve år senere en lærd bok om disse finkene med denne tittelen. Ellers forteller skipskapteinene James Colnett (1798:156) og David Porter ([1815], (1986:191; 248f) om dem i sine bøker.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
10. Hundre professorer i Norge fikk i 1997 oppgaven med å kåre de hundre mest innflytelsesrike fagbøkene gjennom alle tider. Oppgaven ble gitt i anledning oppstarten av «Bokklubbens Kulturbibliotek». Darwins «Om artenes opprinnelse» vant suverent. Året etter kom første utgave av denne ut på norsk for første gang, 139 år etter utgivelsen (!). Da jeg så resultatet av kåringen, husker jeg at jeg tenkte: Lurer på hvor mange av disse, som kan smykke seg med professortittelen, som har lest denne boken? I virkeligheten er den knusk tørr, og den er nok en av dem som mange i beste hensikt har begynt å lese på, men svært få har fullført. Før utgivelsen i 1859 fikk forleggeren, John Murray, to kompetente personer som han satte høyt, til å lese gjennom manuskriptet. Han leste også noe selv. Til den første, G. F. Pollock, skrev han at han måtte lese den nøye, for forleggeren «anså Darwins teori så absurd som å tenke seg en fruktbar forening mellom en ildrake og en kanin». Den andre rådgiveren, redaktøren i det velrenommerte tidsskriftet «Quarterly Review» var meget kritisk og karakteriserte manuset som «et vilt og tåpelig stykke innbilning. På hver side led jeg kvaler på grunn av fraværet av bevis. Det er som å spørre juryen om en dom uten å spørre vitnene først». Men, mente han, dersom forfatteren strøk alt det andre og heller konsentrerte seg om det han hadde skrevet om tamduer, ville det bli en utmerket lærebok i dueavl (Browne 2002:75)!
Se også første artikkel om mytejungelen i «Dagen» for 18. mai 2016.
