Maktens frykt

Det er for tidlig å kåre årets viktigste bok, men det skal godt gjøres om ikke Vebjørn Selbekks «Fryktens makt» blir den viktigste om ytringsfrihet.

Familiehistorie

Når jeg skriver dette, er det ikke bare fordi forfatteren er sjefredaktøren i herværende avis. Det er heller ikke fordi Selbekk i en årrekke har vist et uvanlig mot overfor politisk press og dødstrusler.

Konsekvensene ble store da han litt på sparket valgte å illustrere en nyhetssak om striden rundt Jyllands-postens trykking av Muhammed-karikaturer med en faksimile i ukeavisen Magazinet i 2006.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Når Selbekk er verdt å lese, er det fordi hans fascinerende familiehistorie inngår i en argumentasjon for vesentlige verdier som ytringsfrihet. Dette gir ikke bare boken aktualitet, men også vekt, uten at den nærmer seg akademisk avhandling.

Flukt fra Øst-Tyskland

Det er forhåpentligvis en oppbrukt klisje i prekener å snakke om levd liv. Men skulle jeg holde en preken om Selbekk og ytringsfrihet, ville jeg blåst i klisjeene. Fortellingen får en ekstra nerve når Selbekk tar oss med på familiens flukt fra Øst-Tyskland for over femti år siden.

Livet snus på hodet av den norske regjeringens avledningsmanøver under karikaturstridens opptøyer og ambassadebrenning i Midtøsten, når utenriksminister Jonas Gahr Støre snakker om «ekstremister på begge sider».

Syndebukk

En redaktør for en liten kristen avis blir syndebukk. Antagelig ventet man lite motstand. Selbekk holder imidlertid hodet høyt. Så kommer dødstruslene.

Det er bare å selge huset og vende seg til livvakter. En trebarnsfamilie lærer å gjenkjenne brevbomber og kikke under bilen. Lite søvn og jaget fra media, fører til et sammenbrudd som Selbekk heldigvis kommer seg fort over.

Da kommer han seg ikke like fort over dem han føler seg sviktet av. Spesielt gjelder nok dette Kjell Magne Bondeviks helomvending fra kompromissløs forsvarer av ytringsfriheten under Salman Rushdie-saken på 90-tallet, til å kritisere «krenkelser» av andres tro .

Blasfemiparagrafer

Boken gir et ansikt til alle som kjenner fryktens makt. Men selv om terrortrusler kan ødelegge for ytringsfriheten, viser Selbekk også at ytringsfrihet er maktens frykt. Det er ikke tilfeldig hvilke ledere som er redd for en fri presse. Blasfemiparagrafer i mange land er ikke til for å verne religiøse følelser, men regimer. De blir et verktøy for undertrykkelse og ensretting.

Samtidig kunne nok Selbekk også tatt opp enda mer utfordringen skam-æres-tenkning gir for ytringsfriheten. I slike sammenhenger kan alle typer kritikk gå på livet løs. Sårede følelser er i mange tilfeller en reaksjon på tapt ære som må gjenopprettes, ofte med brutale midler.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Brev fra UD

Når boken er på sitt beste, er den medrivende. Vi kommer på innsiden av karikaturstriden. Har Selbekk kjent seg dolket i ryggen av Støre tidligere, blir det ikke bedre når Aftenposten kan offentliggjøre et brev til norske ambassader fra Utenriksdepartementet.

Det er vanskelig å være uenig i at dette var feigt og utformet på en måte som forsterket krisen. Når det ikke nevnes at Magazinet kun trykket en faksimile i en nyhetssak og at den handlet om Jyllands-posten, ble det lett å tro at Muhammed var blitt «krenket» i Norge.

Selvironisk tone

Selbekk forteller åpent om tvil og vakling, og ønske om forsoning med norske muslimer ved å beklage at muslimers følelser mot hans hensikt var krenket. Det er ingen god opplevelse når Islamsk Råd kupper pressekonferansen og tar den videre regien, sammen med en norsk domprost.

I møte med slike historier er det vanskelig å vite hvor mye som er sminket eller dramatisert i ettertid. Det er lett å gjøre seg bedre eller mer reflektert i etterpåklokskapens klare lys. Men Selbekk fremstår likevel umiddelbar og redelig når han forteller at noen avgjørelser var litt tilfeldige og ikke alle like kloke. En selvironisk tone bidrar til at boken minner lite om en hagiografi.

Muhammeds liv

I bokens siste del forlater Selbekk biografien. Her flyter ikke alt like godt, eller kanskje overgangen er bare litt brå. Noe synes basert på lederartikler i Dagen eller støttet av halvgod research. Sistnevnte anes spesielt i hans betingede støtte til at lektoren Max Hermansen, lederen for den norske avdelingen av Pegida, skal få fortsette å arbeide i norsk skole.

Det er lettere å støtte Selbekk i at det er underlig lite forskning på Muhammeds liv og at ikke flere reagerer på påstanden om at han er det «ypperste menneske» og bør være et forbilde for hele verden. Mange tror nok at han er det Selbekk kaller en arabisk utgave av Jesus, en fredselskende kjærlighetsapostel.

Lov og rett

Når Selbekk er kritisk til islam, er det viktig at han ikke legger skjul på problematiske sider ved kirkehistorien. Ikke for å kjøre et pliktløp om at kristendommen har vært minst like ille, men fordi det handler om redelighet å trekke frem kristen antisemittisme og harde blasfemilover en periode etter reformasjonen, selv om ingen ble straffet i Norge.

Samtidig kunne Selbekk vært enda tydeligere på forskjeller mellom muslimske og kristne områder, også når det kommer til lov og rett. Det er ikke tilfeldig at en islamsk tenker i middelalderen mente kristenheten var lovløs siden man manglet Sharia og var nødt til å lage lover ut fra hva som til enhver tid var best for innbyggerne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Man kan også ane noen forskjeller mellom å dømme blasfemikere til døden og til å stå ved kirkedøren under messen syv søndager på rad, selv om den siste var uten kappe og sko.

Selbekk er ikke den første trønderen som taler makten i mot. I motsetning til Tore Hund er det imidlertid ikke han som trenger å søke bot og omvendelse ved en pilgrimstur.

Les også:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg avDagen.