TOMROM: Dag Solstads bok om gymnaslærer Pedersen og AKP (ml)-bevegelsen ble filmatisert i 2006. Tomrommet etter den venstreradikale bevegelsen ble fylt av postmodernismen, påpeker Jon Kvalbein.  Foto: Ståle Andersen , NTB Scanpix

Den postmoderne «vekkelsen»

torsdag 7. juli 2016

Samfunn

«Imponerende grundighet, elegant språk og ærlig vilje til å belyse postmodernismens mangfold fra ulike synsvinkler», skriver vår anmelder.

I 1982 utgav Dag Solstad boka «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land». Her tegnet han et selvironisk, tragikomisk portrett av AKP (ml)-bevegelsen, som i sin tid fikk betydelig oppslutning blant intellektuelle og studenter.

Etter få år gikk den i oppløsning. Dens maoistiske og kommunistiske visjoner hadde liten kontakt med virkeligheten. Men etter sammenbruddet var alt åpent. I tomrommet kom en ny intellektuell «vekkelse»: Postmodernismen.

I sin bok «Da postmodernismen kom til Norge» har Bjarne Riiser Gundersen skildret hvordan dette tankegodset fikk inngang i Norge og hvilken skjebne det fikk. Det gjør han med imponerende grundighet, elegant språk og ærlig vilje til å belyse postmodernismens mangfold fra ulike synsvinkler. Sentrale aktører er intervjuet. Boka er ingen sengelektyre. Men for alle som ønsker bedre innsikt i vår egen nære fortid og samtid, er den et funn.

27. oktober 1985 holdt postmodernismen innflyttingsfest i Norge, skriver forfatteren. Da ble magasinet Profil, som hadde vært et av ml-bevegelsens mest ortodokse talerør, erstattet med «Nye Profil». Ferske barikadestormere fra fransk filosofi ble introdusert: Jacques Derrida, Gilles Deleuze, Jean-Francois Lyotard og Jean Baudrillard. Senere også Michel Foucault. Redaksjonen drømte om å skape en ny intellektuell verden. «Absoluttene er døde. Det nye absoluttet er åpenhet.»

Bokomslag.

 

Hva er så postmodernismen? Boka gir ikke noe entydig svar. Forfatteren kan ikke klandres for dette. For det dreier seg om en mangfoldig bevegelse, som gir seg forskjellige utslag innen ulike fagområder som filosofi, sosiologi, historievitenskap, litteraturvitenskap og arkitektur. De store fortellingene har spilt fallitt, hevdet Lyotard. De store teoriene om virkeligheten er feller som legges ut i håp om at virkeligheten er naiv nok til å gå i dem.

Mennesket og språket er historiske konstruksjoner. Skal fremtiden være åpen, må vi frigjøre oss fra fortiden og innføre et fleksibelt menneskesyn. «Identiteter kan prøves ut, forandres, tas tilbake og stiliseres.» Hvert individ må ha frihet til å skape seg selv som kunstverk og oppfinne seg selv på nytt. Slike tanker gjorde seg sterkt gjeldende.

Postmodernismen utløste skarp motstand både fra den tyske filosofen Jürgen Habermas og fra en rekke toneangivende norske filosofer. Den ble kritisert for nihilisme, relativisme, skeptisisme og antirasjonalisme. Hans Skjervheim plasserte den i en tradisjon av vitenskapsteoretiske selvmordere.

Litteraturkritikeren Per Thomas Andersen mente at teorienes ytterste konsekvens var at det er umulig å orientere seg moralsk i verden overhodet. Guttorm Fløistad hevdet at Derrida og hans disipler er uttrykk for en strømning «som må bekjempes 24 timer i døgnet, med alle midler». Postmodernismen er en tankeretning «som løsriver individet fra alle fellesskapsforpliktelser».

Størst virkning i Norge fikk postmodernismen for tenkningen om kjønn. Derrida drømte seg forbi alle kjønnsforskjeller, kjønnsbegreper og samlivsformer. Å fastsette kjønn ut fra biologiske kjennetegn, er undertrykkende. Vi må frigjøre oss fra fortidens grensesettende moralsyn. Den amerikanske filosofen Judith Butlers queer-teori gjorde seg sterkt gjeldende innenfor nordisk kjønnsforskning. Man skal ikke lenger snakke om normalt og unormalt, for dette diskriminerer avvikerne.

Postmodernismen var nyliberalismens kulturelle uttrykk, hevder sosiologen Anders Johansen. Den markerer sterk motstand mot evige, overhistoriske kategorier. Den har motvilje mot å rangere ulike religiøse og moralske verdier. Men det som her kalles frihet, er egentlig ufrihet, sier han. Du tror at du er selvstendig, men er likevel et uttrykk for tidsånden. Vi er nødt til å ha et språkbegrep som er forpliktet på sannhet. Tor Egil Førland sa: «Generelt tror jeg at postmodernismen er en akademisk rottefanger, på linje med marxismen i 1960- og -70-årene.»

La meg som bokanmelder tilføye en undring over at så mange norske politikere, biskoper og kirkeledere har gått i den rottefella, antagelig uten å ha visst mye om innholdet i det agnet som lokket dem dit. Riiser Gundersen skriver at postmodernismens ferd fra filosofisk pionerarbeid til intellektuell epidemi på mange måter er en vemodig historie. Selv mener han at postmodernismen også hadde positive trekk.

Den har ført til en skjerpet innsikt i hvordan språk påvirker tenkemåten vår. Det tror jeg han har rett i. I boka hans savner jeg refleksjoner over hvordan postmodernismen har fått innflytelse også utenfor de akademiske miljøene. En overdrevet tillit til menneskets evne til å konstruere sitt eget liv har spredt seg via massemedier og selvhjelplitteratur.

Resultatet er mangel på mening, usikkerhet og psykiske problemer. Postmodernismens innflytelse på teologi og kirkeliv er merkbar. Bibelens lære og bud har fått redusert betydning. I den åpne folkekirken kan alle fritt dyrke sine private trosforestillinger, ja, til og med fornekte Guds eksistens, uten at kirken fremstår som et tydelig korrektiv.

Bjarne Riiser Gundersen fornemmer at han «går rundt i en postmoderne ruin.» Det er nok en realistisk følelse. Det er bare å håpe at politikere og kirkeledere vil oppdage at den nyliberale tankebygning, som de fortsatt tror har fremtiden for seg, allerede er falt sammen.

Postmodernismens relativisme (forkledd under ord som åpenhet og frihet) og dens oppløsning av språkets sannhetsverdi er intet bærekraftig fundament for fremtidens samfunn og kirke. Bokas forfatter trekker ikke slike skarpe konklusjoner. Men hans bok er godt egnet til å utløse lesernes egne refleksjoner.

Dagens politikere og kirkeledere bør studere denne boka – til vekkelse og omvendelse. Boka angår oss alle. Les, tenk selv og unngå en av samtidens fristende tankefeller!