Å avslutte et liv
Vi har nå i mer enn en generasjon hatt god mulighet til å fjerne et lite liv; en datter eller en sønn, med et enkelt og «ukomplisert» inngrep. Et liv som ikke ble spurt eller fikk noe valg, men som heller ikke fikk leve.
Jeg har vært ved mange sykeleier og mange dødsfall i helsevesenet vårt. Fulgt mennesker fra de levde til de døde. Vi vet at en del mennesker har ønsket å avslutte sitt liv før livet avsluttet selv. Vi vet om eutanasi, og vi vet om selvmord. Selvmord er i særlig grad vondt da vi vet at ingen tar sitt liv uten at de har det svært vondt. Det er et stort og komplekst tema.
Og hver gang noen dør er det et helt menneskeliv slutt. Det gjør dypt inntrykk på meg hver gang. Jeg er absolutt for liv så lenge der er liv. Det er skummelt når vi rører ved menneskets verdi som menneske og graderer det. Men en ting undrer jeg likevel på.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Hvorfor er eutanasi så mye mer etisk uforsvarlig enn abort? Hva med selvbestemt eutanasi? Lov til å bestemme over egen kropp? Da har et menneske selv ønsket å ikke leve sitt liv lenger. Da gir mennesket opp sitt liv ved å ha en stemme. Ved selvbestemt abort er livet som blir avlivet ikke hørt. Fosteret og barnet har ingen stemme. Hvorfor er det så mye viktigere å ta vare på det ferdiglevde livet som er så klar for «pennalet», som noen eldre og syke sier.
Som kreftsykepleier og bestemor vet jeg hvem som rører mitt hjerte mest. De underfulle små barna som så nydelig er vevd i mors indre. Kommer til verden fiks ferdige til å leve. Jeg nyter å være nabo til en barnehage. Jeg kommer aldri til å slutte med å smile når jeg ser barn.
Og vi vet, selv om vi ikke ønsker å høre det, abort er også å ta liv. Nydelige og vakre og sprudlende liv som aldri fikk vist hvem de var; Garantert full av liv. Dette er «helt sant», som vi så ofte sa da vi var yngre. Og det er vel sant ennå.
