Derfor forlater jeg Den norske kirke

Den norske kirke er ikke lenger en luthersk kirke annet enn i navnet.

Les flere saker fra Kirkemøtet

-----

Artikkelen fortsetter under annonsen.

En av de grunnleggende erkjennelser Martin Luther kom frem til i sin kamp for å finne frelsesvisshet, var at Skriften alene er kilde til det som er kristen lære. Den er Norma normans i motsetning til bekjennelsen som er Norma normata, avledet norm. Bekjennelsen er gyldig så sant det den sier stemmer med Skriften. Siden har det vært lutherdommens standpunkt når det gjelder troens innhold og utforming. Derfor blir da også hver eneste prest og biskop i Den norske kirke forpliktet på troskap mot Skrift og bekjennelse i sin ordinasjon/innsettelse.

I og med Kirkemøtet 2016 er det oppstått et nytt grunnlagsprinsipp i Den norske kirke. Nå er det ikke lenger Skriften alene som bestemmer kirkelæren. Nå kan Kirkemøtets flertall overkjøre Skriften og fastsette kirkelære i strid med Skriften. Når nye liturgier for likekjønnet vigsel er innført i kirken fra og med Kirkemøtets vedtak 30. januar 2017 blir det første gang Den norske kirke innfører kirkelære i strid med Skriften og i åpenlys avvisning av det Skriften sier.

Det betyr at Den norske kirke ikke lenger er en luthersk kirke annet enn i navnet. I en enstemmig komiteinnstilling til Bispemøtet 1997 ble det av komiteens tre medlemmer sagt at likekjønnet vigsel er kirkesplittende vranglære. I dag sier både Bispemøtet og Kirkemøtets flertall noe annet, uten at de to fora har kunnet komme opp med et eneste bibelsk belegg som tilbakeviser komiteuttalelsen fra 1997. Skriften sier et tydelig nei til samliv mellom to av samme kjønn og det finnes ikke ett skriftord som kan begrunne likekjønnet vigsel.

For meg er det kirkesplittende og derfor finner jeg det umulig å bli stående i denne kirke. Jeg ønsker å fastholde Skriften som eneste norm for hva kirken lærer. Når Den norske kirke forlater dette grunnlaget, må jeg finne et kirkefellesskap som fastholder reformasjonens standpunkt. Slik jeg ser det vil det å bli stående i en kirke som har fått folkeflertallet som øverste norm, være å nedtone alvoret i kirkens nye standpunkt. Enheten blir viktigere enn sannheten. Jeg vil ikke være med til å legitimere denne nye kirkelære slik de biskoper gjorde som stemte for å åpne for den på Kirkemøtet 2016 selv om de egentlig mener den er i strid med Skriften.

Ifølge Augustana art VII er kirken samfunnet av de hellige samlet om en ren forkynnelse av evangeliet og en rett forvaltning av sakramentene. Med den nye kirkelæren læres ikke lenger evangeliet rent i Dnk. Evangeliet sier et tydelig nei til synd, men når de nye liturgier innføres, betyr det at Dnk sier ja til det Skriften kaller synd og som ifølge 1 Kor 6,9 fører til fortapelse.

Slik jeg ser det er den kirkeledelse og de biskoper og prester som sier ja til det nye synet på likekjønnet vigsel med til å føre den hjorden vill som de i sitt ordinasjonsløfte har sagt ja til å lede i overensstemmelse med Skrift og bekjennelse. De representerer en teologi som underkjenner syndens alvor og dermed Kristi døds betydning. Den dypt alvorlige følge vil bli at mange fanges i forførelse og åndelig søvn.

Det er alvorlig når et besetningsmedlem på en båt forsøker å slå hull i bunnen av båten, men når resten av mannskapet stanser ham og tetter det hullet han måtte ha skapt, kan båten seile videre. Når derimot kapteinen og flertallet av mannskapet om bord begynner å slå hull i bunnen av båten kan virkningen fort bli katastrofal. Bispemøtet og Kirkemøtets flertall er enige om at det er viktigere å imøtekomme det som er politisk korrekt i tiden enn å holde seg til Skriften og bøye seg for den. Men dermed slår de hull i kirkeskipets bunn og det vil på sikt få alvorlige konsekvenser. Noen vil hevde at vi som står for det som har vært kirkens syn i to tusen år, bør bli for å hindre at hullet i båtens bunn blir for stort. Det er en vakker tanke, men jeg er redd for at de undervurderer situasjonens alvor, og at de i stedet kan medvirke til at mange blir stående i Dnk og føres bort fra kirkens grunn.

I et jubileumsår for reformasjonen er det merkelig å oppleve at en kirke som kaller seg luthersk, forlater reformasjonens formale prinsipp «Skriften alene». Når Den norske kirke vil feire reformasjonsjubileet blir det for meg hult når en samtidig sier: Vi bryr oss egentlig ikke om det Luther sto for. Vi vil ikke følge Skriften alene, men erstatter den med menneskemeninger og menneskefornuft. Vi vet bedre enn Gud og setter oss i hans sted. For den anfektede samvittighet betyr det at den frelsesvisshet Luther vant dyrt i sin kamp for klarhet, forsvinner. Det finnes ikke lenger et myndig ord som samvittigheten kan sette sin lit til.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Denne gang er det synet på samlivet som defineres uten og utenom Skriften. Neste gang er det et annet spørsmål. Folkeflertallets meninger har overtatt for Skriften som kilde til kristen tro og liv. Kirken er blitt et pluralistisk religiøst samtaleforum der den ene mening er like god som den andre. Den har ikke lenger et myndig ord fra Gud: Så sier Herren.

Les flere saker fra Kirkemøtet