Verdensvalget

Norge kan ikke melde seg ut av verden. Stortingsvalget 11. september får også følger for mennesker langt utenfor Norges grenser.

Norsk politikk får globale følger - på godt og vondt. Ingen må tro at Norge kan isolere seg fra de vidtrekkende konsekvensene av klimaendringer, fattigdom, ulikhet og krig. Ei heller at det vi gjør her ikke spiller noen rolle.

Vi i Kirkens Nødhjelp får med jevne mellomrom spørsmål om vårt politiske engasjement. Hvorfor skal en bistandsorganisasjon delta i den politiske debatten? I kampen for en rettferdig verden, er det nødvendig å påvirke beslutningstakere både nasjonalt og internasjonalt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dersom bistanden noen gang skal bli overflødig, må det politiske grep til for å endre urettferdige strukturer. Det er norske politikere som setter premissene for norsk utviklingspolitikk, og for Norges rolle i verden. For å bidra til å løfte utviklingspolitiske spørsmål på den politiske agendaen, må Kirkens Nødhjelp være aktivt til stede i det politiske ordskiftet. Dette er også en sentral del av mandatet som våre oppdragsgivere, kirkene, har gitt oss. Vårt politiske arbeid handler ikke om å ta partipolitisk side, men om å være verdens fattigste og mest marginaliserte mennesker sin stemme i den norske debatten.

En ny stortingsperiode byr på nye muligheter også i utviklingspolitikken. De viktigste målene er allerede klare. FNs bærekraftsmål staker ut kursen. Gjennom 17 mål er alle verdens land forpliktet til å utrydde fattigdom og sult, bekjempe global ulikhet, stoppe klimaendringene, sikre vann og gode sanitærforhold for alle – og mye mer. Alt dette skal skje innen 2030. Vi har tre stortingsperioder på oss. Det er ikke mye tid.

Norge har bidratt til utviklingen av bærekraftsmålene, og Høyre/Frp-regjeringen har trappet opp innsatsen knyttet til utdanning og humanitær respons. Det utviklingspolitiske initiativet har likevel i stor grad vært i Stortinget, som blant annet har sikret fortsatt bevilgning av 1 prosent av nasjonalinntekten til bistand.

Men utviklingspolitikk er så mye mer enn bistand. De siste årene har dessverre utviklingspolitikken havnet noe i skyggen. På områder som gjeldsslette, økte oljefondsinvesteringer i fattige land og ulovlig kapitalflukt og skattesnusk har ikke regjeringen levert. Regjeringen Solberg fjernet posten som utviklingsminister - som den første regjering siden posten ble opprettet i 1984. Dette har bidratt til at norsk bistand i økende grad preges av hensynet til Norges nasjonale egeninteresser. Norge har også mistet noe av lederrollen vi pleide å ha internasjonalt på viktige spørsmål som skatt og kapitalflukt.

Norge trenger en samstemt politikk for utvikling, på tvers av komiteer og ministerposter og på tvers av partiskillene. Dette betyr ikke at vi skal ta tak i en mengde nye politikkområder. Det finnes allerede en klimapolitikk, skatteregler, regler for Oljefondet og vi driver med eksport av militært materiell – for å nevne noe. Poenget er at politikken må trekke i samme retning, slik at det ene politikkomådet slår det andre ihjel eller at bistanden bare brukes til å rette opp skader som for eksempel uansvarlig våpeneksport forårsaker. Et åpenbart paradoks her er at Norge selger militært materiell til den Saudi-ledede koalisjonen i Jemen og samtidig bidrar med humanitær støtte til de som rammes av krigen.

Utviklingspolitikk må ha en større plass i innspurten av valgkampen og må løftes høyere i stortingsperioden som ligger foran oss. På begge sider av midtstreken finnes det partier som går til valg på mye god utviklingspolitikk for en mer rettferdig verden. Du kan finne et parti som leverer uansett om du ønsker å stemme rødt, blått, gult eller grønt.

I Kirkens Nødhjelp vet vi at det nytter å kjempe for en mer rettferdig verden, og vi har stor tro på at norsk politikk kan bidra. Norge er en tung bistandsaktør, Oljefondet vårt er verdens største av sitt slag og vi kan gå foran på viktige områder som gjeldsslette. Store ting kan utrettes i den kommende stortingsperioden. Godt verdensvalg!