Problemets rot

Den virkelig gode utviklingsbistanden handler om å ikke bare vifte bort røyken, men stoppe ilden.

Ondskapen fjernes best når den rives opp med roten. Forrige uke traff jeg en ekte helt. Doktor Denis Mukwege er kjent for sitt imponerende arbeid for voldtatte kvinner i Kongo, og det gjorde dypt inntrykk på meg å få møte ham personlig. Jeg var på en samling i EU Cord, et nettverk av europeiske kristne utviklingsorganisasjoner som Strømmestiftelsen er med i, og Mukwege var invitert fordi han samarbeider med flere av våre søsterorganisasjoner.

Denis Mukwege har operert tusenvis av voldtatte og lemlestede kvinner. Første gang han opererte en kvinne som var voldtatt og skutt i underlivet trodde han det måtte være en virkelig syk person som stod bak. Titalls, hundretalls, flere tusen operasjoner senere vet han at det er en skremmende systematikk i det, som ikke kan tilskrives enkeltpersoners vanvidd. Dette fikk også doktoren til å forstå at det ikke først og fremst var operasjonene han ville gjennomføre. Han ville gjøre noe som hindret kvinnene i å trenge operasjon.

Han har ikke sluttet å operere. Doktor Mukwege trengs dessverre fortsatt til å gjøre de samme operasjonene etter overgrep som han har gjort siden Panzisykehuset i Kongo ble bygget i 1999. Men han begynte også et nytt arbeid. Et enda viktigere, enda vanskeligere og enda mer risikabelt arbeid enn det han utfører på operasjonssalen. Han ville rive opp problemet ved roten og begynte å snakke med dem som først og fremst kan gjøre noe med det – politikerne og andre personer med makt.

Doktor Mukwege har selv måttet lide og ble i 2012 utsatt for et drapsforsøk. Det viste at de som står bak volden frykter den modige doktoren. Det som hendte etterpå viser hvor høyt de han jobber for elsker ham. Etter å ha rømt landet skrev tusenvis av fattige kvinner brev og samlet inn penger for å få ham tilbake, samtidig som de selv lovte å vokte Mukwege og familien hans. - Jeg kunne ikke annet enn å vende tilbake, sier han.

Et stykke nord for Kongo ligger Mali, Niger og Burkina Faso, der Strømmestiftelsen jobber med hurtigskoler. I forrige uke kunne vi i Dagen lese en reportasje der vår regionsleder Zakariya Abdou fortalte hvordan man fra enkle skolebygg bekjemper ekstremismen som brer om seg i regionen. Ved å gi utdanning til barn som har falt utenfor får de kunnskap og håp, og blir ikke så lette ofre for dem som tilbyr en ideologi bygget på vold. Dette betyr en enorm forskjell for mennesker som står uten muligheter i tre av verdens aller fattigste land.

Felles for doktor Mukweges arbeid med politikere og hurtigskolene er at man jobber for å fjerne problemet ved roten. På TV er det mer spennende med et SWAT-team som rykker inn, dreper terroristene og redder gislene, enn å se en skoleklasse som lærer grammatikk i et klasserom. I en innsamlingsannnonse ser det bedre ut med en doktor som jobber 20 timers skift med operasjoner av uskyldige lemlestede kvinner, enn den samme doktoren når han har byttet ut legefrakken med dress og sitter i møte med politiker. Den virkelig gode utviklingsbistanden handler om å ikke bare vifte bort røyken, men stoppe ilden.

Likevel: Det er ofte det som er minst iøynefallende som er det mest effektive. Den virkelig gode utviklingsbistanden handler om å ikke bare vifte bort røyken, men stoppe ilden. Å stadig søke seg bakover i en årsaksrekke til man kommer til problemets rot. Og derfra prøve å rykke opp den. Dette er vanskelig, i mange tilfeller farlig. Og tidkrevende. Når noen lider er det ofte personer med makt som profiterer på det. Og mennesker med makt gir den som kjent sjelden frivillig fra seg.

Doktor Mukweges politiske arbeid pågår fortsatt, og volden mot kvinner har ikke tatt slutt. Ennå. Arbeidet tar tid, og kan kreve store offer underveis. Men så lenge de ikke gir seg kan de lykkes. Jeg håper og tror doktoren og hans stadig flere medspillere til slutt vil klare å rive ondskapen opp med roten. Det er også da doktor Mukweges store drøm kan bli virkelighet: At Panzisykehuset ikke lenger trenger å bruke så store ressurser på kvinner som er brutalt voldtatt og mishandlet, men blir et «vanlig» sykehus.