Tre grunner til at KrF bør vurdere å gå inn i regjering

Velgerne vil fortsette å se i andre retninger helt til partiet har avklart samarbeidsspørsmålet.

Altfor lenge har KrF skapt usikkerhet rundt samarbeid med andre partier og foretrukne regjeringsalternativer. Det resulterte i nær-døden-opplevelsen i valget i fjor, og gjør at partiet i dag sitter mutters alene i en utakknemlig og forvirrende vippeposisjon på Stortinget. Det er derfor på tide at KrF gjør et tydelig valg og innleder forhandlinger med regjeringen. Det er derimot mange i partiet som avviser dette. Noen mener også at KrF aldri kan sitte i samme regjering som Frp. Jeg er uenig i begge påstandene, og her er mine tre beste grunner for at KrF bør forsøke å bli med i Solberg-regjeringen denne høsten.

1) Vippeposisjonen er langt fra ideell. Motstanderne av regjeringsdeltagelse viser gjerne til de mange gjennomslagene KrF har fått på Stortinget det siste året. Jeg bestrider ikke disse, men jeg er kraftig uenig i det underliggende premisset om at vippeposisjonen er en utelukkende god posisjon å være i.

KrF er i dag fanget i et konstant krysspress hvor vi på den ene siden er regjeringens skytsengel, mens vi på den andre siden er venstresidens brekkstang for gjennomslag på Stortinget. Tallet på representantforslag har derfor vært rekordhøyt, og KrF er blitt tvunget til å bruke mye tid og ressurser på andre partiers markeringssaker.

Det blir derfor lettvint å trekke slutninger kun basert på antallet gjennomslag. For det bør tross alt ikke være antall gjennomslag som teller, men hva vi faktisk får gjennomslag for. Det stemmer at vi har vunnet mye, men vi har også gått på mange sviende nederlag.

Sårbarheten ble for alvor understreket da bioteknologimeldingen –inkludert viktige spørsmål knyttet kampen mot sorteringssamfunnet –passerte Stortinget i mai. Her gjorde det liberale flertallet på Stortinget rent bord, mens KrF ble stille forbigått. Den eneste muligheten til å få stoppet liberaliseringen av bioteknologien nå vil nok være å gå inn i regjering før loven endelig vedtas. Det er nå eller aldri.

2) Drømmen om en sentrum-Høyre-regjering er død. Det er på tide å innse at sentrum som regjeringsalternativ er dødt i mange år framover, og at en sentrum-Høyre-regjering uten Frp er urealistisk så lenge de ønsker å sitte rundt kongens bord. Da gjenstår valget mellom to blokker, hvorav den rødgrønne blokken virker å bevege seg bort fra sentrum.

Arbeiderpartiets gjentagende angrep på kontantstøtten, Israel og kristne friskoler er tydelige eksempler på dette. Det er også en tendens at de stadig oftere finner sammen med partier som Rødt, som iallfall står milevis fra KrFs kristne forankring og samfunnssyn.

Jeg tror de fleste i partiet er enig i at vi ikke kan gå til valg i 2021 med et likt samarbeidsvedtak som vi gjorde i 2017. Et tydelig retningsvalg må tas så fort som mulig, for først da vil vi få tilstrekkelig arbeidsro til å diskutere politikken som samler partiet.

Samarbeidet med borgerlig side har gitt oss store gjennomslag de siste fem årene, og KrF har sammen med Venstre dratt regjeringens politikk tydelig inn mot sentrum. Vi har også fått store gjennomslag. Nevnes kan enigheten om skolegudstjenester, et krafttak for å bekjempe vold mot barn og et styrket arbeid mot menneskehandel.

I tillegg er det et faktum at et stort flertall av KrFs velgere foretrekker Erna som landets statsminister. Å innsette en Arbeiderpartiet-ledet regjering vil derfor innebære en enorm gambling med KrFs velgermasse, og jeg spår masseflukt fra partiet dersom dette skjer.

3) Frp-argumentet alene er ikke godt nok. Så stemmer det at KrF før valget sa at et regjeringssamarbeid med FrP ikke ble sett på som aktuelt. Dette er også det beste argumentet for å forbli på utsiden, men for meg er dette alene ikke nok til å sitte stille i båten hele denne stortingsperioden.

For det første endret det politiske landskapet seg betydelig da Venstre valgte å gå inn i regjeringen. Et slikt scenario tok ikke samarbeidsvedtaket hensyn til, og det riktige nå er å gjøre nye vedtak med utgangspunkt i dagens situasjon. For det andre gikk vi først og fremst til valg på å få gjennomslag for KrFs politikk, og jeg tror den beste muligheten for å få gjennomslag for denne er gjennom å påvirke dag til dag-politikken i en regjering. Og for det tredje er det heller selvfølgelig ikke slik at regjeringens politikk er identisk med Frps politikk. Tvert imot vil regjeringsdeltakelse gi FrP færre statsråder og mindre makt. Er ikke det i seg selv et godt argument for å gå inn?

Velgernes dom over den uavklarte og utydelige vippeposisjonen er brutal. Vi ligger fortsatt på sperregrensen, og bakgrunnstall fra den siste tids meningsmålinger viser at vi nesten utelukkende lekker til borgerlig side. Dette samtidig som partiet ikke klarer å tiltrekke seg nye velgere er en mildt sagt dårlig kombinasjon.

Jeg håper partiorganisasjonen i det minste kan gi forhandlinger med Solberg-regjeringen en sjanse. Ingen bør ha noe å tape på at man ser hva som er mulig å få til av KrFs hjertesaker i en ny regjeringserklæring.