Bør Terje Tvedts bok bare hylles?

Vår vurdering, etter å ha lest det Tvedt skriver om misjon generelt og NLM spesielt, er at professoren ikke opptrer særlig balansert. Det er påfallende at han ikke siterer fra noen offisielle dokumenter, men bruker en overskrift i Utsyn som ikke er særlig representativ.

På lederplass inneholderDagen 6. januar en hyllest av boken Det internasjonale gjennombruddet 
av Terje Tvedt. Men selv om boken er interessant, 
bør kristne også møte den med skepsis.

Terje Tvedt har skrevet en omfattende bok, og boken har fått en svært variert mottakelse. Vi opplever at hans analyser og påstander på flere områder både viktige, interessante og utfordrende.

Likevel undrer det oss noe at Vebjørn Selbekk gir boken en uforbeholden hyllest med tanke på hvor sterkt, og temmelig ensidig, Tvedt skriver om kristen misjon.

For Selbekk er hovedsaken Tvedts påstander om at kirken har møtt islam med for mye godvilje. I lederartikkelen kaller han det for en tragedie at Den norske kirke har vært «en aktiv pådriver for å skape en situasjon der kors må tas ned og kristne gudshus etter hvert blir bønnehus for Allah». Men er dette virkelig realiteten? Og hva betyr det helt konkret?

Begrunnelsen som Selbekk viser til er at det er blitt gitt «kirkelig støtte til muslimske standpunkter også når disse havnet i konflikt med vestlige frihetsverdier». Her viser han til Rushdie-saken og karikaturstriden.

Men her står Selbekk i fare for å overdrive. NLM var ikke begeistret for at avisen Magazinet i sin tid trykket Muhammed-karikaturer, men vi har aldri vist forståelse for at muslimer truer, trakasserer eller angriper ytringsfriheten.

Selv hevder Tvedt i et intervju med Dagen 6. januar at han «ikke har skrevet en debattbok, men en historiefaglig analyse av Norges utvikling de siste 50 årene».

Vår vurdering, etter å ha lest det Tvedt skriver om misjon generelt og NLM spesielt, er at professoren ikke opptrer særlig balansert. Det er påfallende at han ikke siterer fra noen offisielle dokumenter, men bruker en overskrift i Utsyn som ikke er særlig representativ.

Generelt har Tvedts bok også møtt faglig kritikk. Det finnes flere eksempler på at han har en ganske lettvint sitatpraksis (se kronikkene av Aage Borchgrevink i Dagbladet 30/11 og av historiker Anne Minken i Klassekampen 13/12).

Tvedt hevder i sin bok at Anniken Huitfeldt skal ha uttalt at folk skal få multikultur «enten dere vil eller ikke», men har ingen kilde for denne påstanden som antagelig bare er et rykte. Det er også grovt at han viser til en kronikk skrevet rett etter 22. juli som advarte mot hatefulle ytringer og påstår at denne inneholdt et forslag om å forby kritikk av ideen om det multikulturelle samfunnet.

Når Terje Tvedt skriver om norsk misjon er han primært opptatt av at bistandsprosjektene som blant annet NLM har fått støtte til fra den norske stat. Han ser helt bort fra at bistandsprosjektene faktisk gjør livet bedre for tusenvis av mennesker, og at dette kan være en god nok grunn for at norske bistandspenger også gis til kristne organisasjoner.

Derimot understreker han at NLM er en organisasjon med «et fundamentalistisk bibelsyn» som ser nei til homofilt samliv og kvinnelige prester. Det er åpenbart at Tvedt synes det er uheldig at organisasjonen da kan få statsstøtte.

Dette er ikke nye toner fra Tvedt. I 2004 stod han bak TV 2s dokumentar «Statsmisjonærene» som ga et svært skjevt bilde av hvordan kristen misjon driver bistandsprosjekter med statsstøtte.

Tvedt fremførte følgende logikk: Siden kristen misjon først og fremst er opptatt av at mennesker blir kristne, betyr støtte til bistandsprosjekter i regi av norsk misjon at den norske stat finansierer ren misjonsvirksomhet. Samme logikk dukker også opp iDet internasjonale gjennombruddet.

Det er bra at Tvedt tar et oppgjør med ideen om «multikulturalisme» som i denne sammenheng betyr å betrakte alle kulturer som likeverdige. Men her er det viktig å holde tungen rett i munnen. For mens Tvedt også avviser menneskerettighetene er universelle, bør kristne tenke at for eksempel ideen om menneskers likeverd nettopp er en universell verdi fordi vi alle er skapt i Guds bilde.

Dernest er det ingenting som tilsier at Tvedt vil gi kristen tro og tenkning noen fortrinn; tvert imot er han svært kritisk til konservativ kristendom og slutter opp om en sekulær virkelighetsforståelse.

For mange av de som har omfavnet Tvedts bok, har hans kritiske blikk på islam vært hovedsaken. Vi tror Tvedt kan ha rett i at islam er blitt møtt med for mye naivitet i Norge de siste tiårene.

Vi ønsker ikke å karakterisere islam som fredens religion. Det er dessverre altfor mange eksempler på at muslimer krenker eller dreper andre mennesker og som – ikke minst – forfølger kristne. Politisk islamisme er en betydelig utfordring i vår tid. Samtidig er det viktig å si: De aller fleste muslimer tar avstand fra terror.

Tvedt hevder at Den norske kirke har kommet med svært lite teologisk kritikk av islam. Som misjonsorganisasjon har vi fremholdt svært tydelig at islamsk lære er i strid med kristen tro.

I møte med muslimer vil vi, slik vi møter alle som ikke bekjenner Jesus som sin frelser, kalle mennesker til omvendelse og tro. Akkurat nå arbeider NLM blant syv-åtte ulike muslimske folkegrupper rundt i verden fordi vi tror at Jesus Kristus er verdens eneste frelser. En del steder i verden foregår det en stor overgang fra islam til kristendom. Dette ønsker vi å være med på.

Når så temaet er islam i Norge, er det imidlertid viktig å få på plass en del nyanser. For vi står ikke bare overfor en voksende religion. Vi står overfor ulike enkeltpersoner som kaller seg for muslimer.

Akkurat nå regner omkring fire prosent av Norges befolkning seg for muslimer. Disse er svært forskjellige. Mange tusen går aldri i moskeen. Noen er temmelig sekulære. Og noen er svært opptatt av sin muslimske tro. En liten gruppe har dessverre ekstreme holdninger i viktige spørsmål.

Vi mener det er en selvfølge å kombinere en avvisning av islamsk lære med en respekt for at muslimer, som alle andre, har religionsfrihet.

Skal religionsfriheten i Norge være reell, må muslimer ha rett til å etablere sine trossamfunn og bygge moskeer. Som misjonsorganisasjon fremholder vi at kristne minoriteter rundt i verden har rett til å leve ut sin tro og bygge menigheter.

Det er dobbeltmoral å nekte muslimer en tilsvarende mulighet i Norge (men selvsagt skal også muslimer rette seg etter norsk lov).

Vebjørn Selbekk er opptatt av i sin lederartikkel av «Kirkens ansvar for islams vekst». Og han hevder, med henvisning til Tvedt, at kirken «ved å støtte muslimsk innvandring kunne man oppnå en styrking av religionens samlede rolle i samfunnet».

Vi opplever en slik påstand som spekulativ. Vår vurdering er at kristne har støttet muslimsk innvandring først og fremst fordi mennesker på flukt bør tas imot med kristen nestekjærlighet uavhengig av religiøs tro.

Uansett har islam vokst i Norge fordi muslimer har fått lov å komme til landet. For å hindre muslimsk vekst måtte den norske stat avvist muslimske flyktninger og innvandrere.

Er det dette Selbekk mener kirken burde tatt til orde for? Burde Norge forskjellsbehandle de som kom til landet vårt avhengig av hvilken religiøs tilhørighet disse har?

Så påpeker Selbekk at frem til de første muslimene kom til Norge hadde landet vårt «utviklet seg i stadig mer sekulær retning». Det er helt riktig. Så hvorfor gi muslimene ansvaret for en situasjon der «kors må tas ned» fra ulike kirker?

Vi synes det er en stor tragedie at kristen tro og tenkning har blitt sterkt svekket i Norge de siste tiårene. Men det virker ulogisk å gi islam hovedansvaret for dette. Uansett har kristne et ansvar for å slå ring om alle menneskers religionsfrihet.