Teologi på naturvitenskapens premisser?

Å lese Dagen for tiden er nesten som å være på et seminar i teologisk vitenskapsteori.

Etter å ha trykket mitt innlegg om Gud, verden og vitenskapen 23. september. følger avisen opp med fire helsider om den samme debatten dagen etter:

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Dette gir meg en anledning til å presisere det jeg prøvde å si ved å relatere det til de fire standpunkt som der kommer til uttrykk.

Etter min oppfatning går alle fire for langt i å knytte kristen gudstro til rådende naturvitenskapelige modeller. En gjør disse modellene til utgangspunkt uavhengig om en forholder seg kritisk eller positivt til dem. Både Lars Dahle og Atle Ottesen Søvik ser riktignok denne faren, men burde etter min oppfatning her ha tatt sine egne advarsler mer alvorlig.

Det er to grunner til dette.

1) Naturvitenskapelige modeller er i prinsippet alltid i endring. Den nåværende konstellasjon (Big bang-kosmologi og lang evolusjon) er ikke mer enn et par generasjoner gammel. Den vil helt sikkert bli modifisert og muligens erstattet av andre modeller.

2) Gudstro har et annet fundament enn naturvitenskap. Gudstro er personlig tilegnelse av vitnesbyrdet om Guds handlinger i historien som grunnlag for dette livet og for håpet om evig liv. Appellen til personlig tilegnelse («Omvend dere og tro evangeliet!») er ikke avhengig av en bestemt forståelse av hvordan de Guds handlinger en da viser til, forholder seg til naturvitenskapelige forklaringsmodeller. Skapertro er derfor ikke først og fremst en ide om hva som en gang skjedde, men en tro på hva som skjer: «Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger og at han hver dag gir meg det jeg trenger for å leve» (Luthers Lille katekisme).

Jeg er derfor skeptisk til å drive teologi slik at den skal passe inn i naturvitenskapelige modeller, enten det skjer ved tilpasning (Søvik og i noen grad Dahle) eller avvisning (Årikstad og i noen trad. Tveter). Det skjer blant annet når en bruker gudsbevis som apologetisk strategi, slik både Kjell J. Tveter og Dahle gjør ved å bruke henholdsvis hensiktsmessighetsbeviset (Intelligent Design) og årsaksbeviset. Poengene er ikke nødvendigvis gale, men de kan ikke bære en gudstro. Fra troens perspektiv vil en se Guds verk både i naturen, historien og sitt eget liv. Men en kan ikke ta disse trosperspektiver med seg over i vitenskapens verden uten å forvrenge dem. Sett fra troens ståsted er Gud aldri en konklusjon på et resonnement.

Gudsbevis-tradisjonen oppstår relativt sent i kirkens historie, og den oppstår ved at en tilegner seg modernitetens forutsetninger og legger dem til grunn for teologien. En bedre og mer konsistent apologetisk strategi får en etter min oppfatning om en i stedet lytter til de teologer og filosofer som kritiserer modernitetens forutsetninger og på det grunnlag avviser gudsbevis-tenkningen. To av de viktigste eksemplene på det har vi i tenkere som er nokså sentrale i vår egen tradisjon, nemlig Martin Luther og Søren Kierkegaard.

Ydmykhet er en viktig forutsetning for å kunne drive god forskning. Ettersom det (forhåpentlig) er et prinsipp som står stødigere i teologiske enn i naturvitenskapelige sammenhenger, kunne vi her kanskje ha noe å lære fra oss. De to sentrale problemstillinger erfaringsbasert vitenskap aldri vil kunne gi definitive svar på, er spørsmålet etter verdens opphav og den menneskelige bevissthetens opphav. Skal vitenskap være erfaringsbasert, vil den aldri kunne si noe om det som ligger forut for all erfaring uten å forlate sine egne forutsetninger og bli spekulativ.

Og en evolusjonsbasert forklaring på menneskets bevissthet undergraver all vitenskap, for da blir alle teorier inkludert evolusjonsteorien å forstå som tilpasnings- og overlevelsesstrategier. Da forsvinner sannhetsbegrepet, og all faglig debatt, inkludert den vi nå fører, blir borte.

Å fokusere på dette er etter min oppfatning viktigere enn å diskutere hvor langt en skal gå i positiv eller negativ tilpasning til de for tiden herskende vitenskapelige modeller.

Les også: