Plikt til å beskytte også jøder

Det gjør at folk flest ikke lenger reagerer når man kaller jøder barbariske eller barnemishandlere. Det gjør at «hverdagsantisemittismen» ikke dør.

Når politikere og journalister og avistegnere benytter seg av begrep som apartheid, folkemord og Nazi-Tyskland i forbindelse med sin kritikk av Israel, vitner det om at kunnskapsnivået om hva apartheid i Sør-Afrika var, hva et folkemord er og hva som skjedde med jødene i Nazi-Tyskland er for lavt.

Språkbruk og billedbruk både om jødisk praksis og om Israel er til tider ekstrem i Norge nå. Og sjokkerende nok – tilsynelatende synes mange det er helt greit. Det skjer mye i Israel for tiden som man kan være enig eller uenig i. Men dette til tross er det ikke rimelig å sammenlikne Israels handlinger med nazistenes handlinger mot jødene under 2. verdenskrig. Det er ikke rimelig å kalle omskjærelse av gutter for barbarisk og barnemishandling. Ikke bare er dette uriktig og usant, men det gjør også at enhver debatt rundt disse temaene blir meget betent, usaklig og at det norske folk ikke får det sanne bildet av det som skjer i Israel eller av jødiske praksis. I realiteten betyr det at jøder igjen blir «den andre» og noe fremmed, og at Israel og jøder blir tabu.

Vi ser at igjen er det politikere i Norge som ønsker å forby omskjæring av guttebarn. Jenny Klinge i Sp gikk så langt denne sommeren som å si at hun ønsker å forby omskjæring av gutter helt, og hvis man ønsket å fortsette med omskjæring av guttebarn etter dette, så fikk man bare reise fra Norge. Det er forferdelig at man i Norge i dag har politikere som sier rett ut at jødisk tro og praksis ikke er velkommen, og hvis jøder i Norge ønsker å fortsette med dette, så får de flytte! Det ser ut til at disse politikerne, som ønsker et omskjæringsforbud i Norge glemmer en ting: Norske politikere har en plikt til å beskytte også jødiske minoritetsrettigheter i Norge.

Vi ser også at demoniseringen av Israel i norsk presse den siste tiden har nådd nye høyder. Finn Graffs karikatur av Netanyahu i Dagbladets artikkel 7. august 2018, vedrørende den nye loven om Israel som jødisk stat er for grov. Det mest foruroligende her er de som ikke forstår hvorfor den er antisemittisk. Det gir et tydelig bilde på hvorfor antisemittismen får fortsette å gro – også her i Norge.

Det skjer nesten aldri at andre regimer blir karikert på denne måten. Det finnes udemokratiske og rasistiske ekstreme høyrebevegelser i Europa som blir kritisert for å være fremmedfiendtlige og rasistiske, men ikke mer. Men Israel, da tar man frem hakekorset og sammenlikner Israels handlinger med Nazi-Tyskland. Skru kniven rundt i såret, for er det noe som opprører Israel og jøder er det visst å bli sammenliknet med tilintetgjørelsen av 6 millioner jøder og utslettelsen av hundretusenvis av jødiske hjem, synagoger, skoler og butikker. Man beskriver det som skjer i Gaza og på Vestbredden som folkemord. Man kaller Israel en apartheidstat.

Israel-kritikk er ikke i utgangspunktet antisemittisme. Det betyr dermed ikke at den ikke kan være antisemittisk. Å velge å ikke følge jødisk praksis selv er helt greit – men betyr det at man skal forby det for alle?

Hjelp Jødene Hjem har tidligere oppfordret til et ordentlig kunnskapsløft for å forhindre at jøder og Israel blir demonisert og at antisemittisme igjen blir akseptabelt. Når politikere og journalister og avistegnere benytter seg av begrep som apartheid, folkemord og Nazi-Tyskland i forbindelse med sin kritikk av Israel, vitner det om at kunnskapsnivået om hva apartheid i Sør-Afrika var, hva et folkemord er og hva som skjedde med jødene i Nazi-Tyskland er for lavt.

Antisemittismens vekst skjer ikke i et vakuum. Våre politikere, journalister og andre har et ansvar for å holde sin egen harme på et slikt nivå at de ikke pisker opp stemningen. Man må kunne forvente at de har et ordforråd som på en rimelig måte klarer å beskrive situasjonen i Israel og jødisk praksis uten å måtte ty til slik ekstrem ordbruk.

Når toneangivende stemmer – politikere, journalister og eksperter – ikke markerer grense for hva som er anstendig omtale av Israel og jøder, ser ekstremister og andre det som oppmuntring til å tøye grensene. Det gjør at folk flest ikke lenger reagerer når man kaller jøder barbariske eller barnemishandlere. Det gjør at «hverdagsantisemittismen» ikke dør. Når man har en slik ordbruk om jøder og Israel i media og blant våre politikere blir det også sakte, men sikkert, mer akseptabelt å mislike jøder og Israel i de tusen hjem også.

For noen år siden kom det fram at ordet «jøde» ble sett på som skjellsord i norske skoler. Det måtte gjøres noe med! – sa de da. Hva hjelper vel statens handlingsplan mot antisemittisme når de som setter dagsorden og som uttaler seg offentlig, ikke selv ser hva som er å gå over streken?