Den levende sorgen

Jeg sitter i sofaen og kjenner varmen fra minstejenta som 
lener seg inntil meg. Jeg er lykkelig – akkurat her og nå. Nå er jeg mamma! Lykkelig mamma, i et lite øyeblikk.

Julen er nettopp over – og hverdagen har kommet med full kraft. Jeg sitter med en følelse av takknemlighet over å ha overlevd. Det var en tøff julehøytid denne gangen. Tøffere enn de tidligere år, synes jeg. Kanskje fordi jeg kjenner at virkeligheten begynner å gå opp for meg mer. Sånn blir det framover. Hver jul, hvert år. Sorgen og de vonde følelsene blir tydeligere og får mer tak.

Jeg har klart meg godt, tross alt. Jeg har ikke grått på badet – i alle fall ikke så mye. Jeg må jo prøve å holde stemningen oppe og glede meg over det som er bra. At vi har det bra, har mat og tak over hodet.

«Gled deg, du jord.» Men jeg gråter nå... Til tider – mye. Jeg gråter i bilen mest, og i dusjen. Der er det godt å gråte.

Hvordan havnet jeg her?

Hvorfor?

Det er mange spørsmål jeg har forsont meg med at jeg aldri vil få svar på. Jeg lever bare i konsekvensene av en annens valg. Jeg lever på utsiden av mine barns liv. Ifølge samværsavtalen. Jeg sitter på jobb og hører en kollega klage over travle dager og mye 
ungemas.

Jeg forstår dem, jeg har vært der selv. Lykkelig uvitende om den hverdag jeg har nå. Nå sitter jeg på utsiden av «normalen» og tenker de er heldig som hver dag kan få se barna sine. Som kan få være med i de små ting som skjer. Få gi kjærlighet og nærhet. Få kjenne varmen fra de små kroppene mens de kan klemme dem.

Jeg går fra jobb og kommer hjem til tomt hus. Huset som en gang var fullt av liv og lek og latter. Som var fylt med stemmer og undring. En hage som en gang var fylt med leker og en og annen forlatt sokk, er nå tom og kald.

En fredag endret alt. «Det er slutt..» var beskjeden jeg fikk. «Jeg vil skilles».

Hendelsen 
fulgtes av måneder og år med ufred og bekymring. Advokater, familievern, avtaler og Nav. Jeg ba til Gud og kunne ikke annet enn å si «jeg er lei for det...»

Jeg ba barna om unnskyldning gang på gang, men jeg kunne ikke fikse dette. Jeg så dem gråte seg i søvn, være sinte og lei seg. Jeg så de stenge meg ute – jeg visste jeg hadde sviktet dem. De var ikke lenger trygge. De var kastet ut i et intet der jeg ikke kunne nå dem og hjelpe dem.

De var skuffet på oss som foreldre – mistet tillit. Jeg så alt dette og jeg kunne ikke gjøre det bedre.

Vi fikk ikke til samarbeidet. Vi prøvde flere samværsformer, men det fungerte ikke. Det ble skulking og unnasluntring i skolearbeidet. Gymtøy og utstyr ble glemt, beskjeder kom ikke fram og lekser ble ikke gjort. Til slutt kunne jeg ikke unnlate å gjøre noe. Jeg var tross alt mor og så at barna led.

Det ble en tøff beslutning. Barna må bo en plass! En plass der de kan få falle til ro, der de kan ha tingene sine, der kompiser og venner kunne komme på døra, en plass der alle beskjeder fra skolen kom og ble fulgt opp. En av oss voksne måtte slippe dem. «Barnas behov i sentrum». Jeg måtte ta konsekvensen av dette, og jeg sa til slutt at barna må bo hos far. Noe annet ville nok heller ikke blitt akseptert.

En rigid avtale ble utformet på et advokatkontor, med råd om å ha minst mulig kontakt oss foreldre imellom og kun holde oss til det som var avtalt. Ingen byttinger av helger eller ferier og så videre. Kun det som var i avtalen.

«Kjærligheten tåler alt». Gjett om det er blitt testet.

Jeg lever med en levende sorg. I et nu ble en beslutning tatt som til slutt tok fra meg barna mine. Jeg går glipp av det meste av livet deres. Alle de små ting som kan huskes fra barndommen – vil jeg ikke være en del av. Det er andre som får den gleden. Alt på grunn av kjærlighetens valg. Jeg er mamma, men får ikke være mamma. Jeg har barn, men jeg har mistet dem.

Skilsmisse er ingen enkel løsning. De som tror det blir lurt! Det har en enorm kostnad og endrer liv for alltid, ikke minst barnas. De betaler den ultimate prisen. Allikevel vil jeg peke på at for den som må ta konsekvensene av at partneren ikke vil mer i et forhold, er det en pris. En pris som griper inn i livet på den såreste måten.

Livet blir aldri som før. Livet blir et annerledes liv, ved siden av det «normale».

Er du som forelder rede til å elske barna mer enn dine egne behov?

Er ditt ve og vel og dine ønsker og behov, mer gyldige enn barnas?

Er det mulig å finne tilbake til kjærligheten?

Det koster å skille seg. Mange ganger har jeg tenkt at hvis et par hadde investert like mye i forholdet og i hverandre, som de er nødt til å investere i en skilsmisse – så ville mange kunne funnet tilbake til et godt samliv.

Der er grunner til å bryte opp – det er ikke de forhold jeg mener her. Oftest er det andre grunner til samlivsbrudd og med tid og tålmodighet og hjelp kunne disse forhold utviklet seg positivt. Det koster uansett, spørsmålet er hvilke framtid ønsker en.

Jeg betaler prisen hver dag – livet ut! Men innimellom får jeg kjenne på den gode følelsen som jeg tidligere tok for gitt – å få lov til å være mamma.

Et fang, to armer og masse kjærlighet! Da er jeg lykkelig, om enn for et øyeblikk.



Dagen kjenner skribentens 
identitet.

----------

Si din mening i kommentarfeltet nederst på siden - ogfølg også debatten på våre Facebook-sider:

«Ofte kan ein skilsmisse være svært tungt. Ingen ønsker og skiljast utan ein grunn. Mange ønsker heller ikkje og skiljast men blir forlatt. Ein sørger over eit levande menneske der mange kjensler dukker opp. Det var ingen roser på døra til min mor da ho vart åleine med 4 born på 80 talet. Derimot kollegaen som miste mannen i dødsfall fikk sympati og medkjensle og huset fullt av blomster. Dette er eit tema som verkeleg burde vore meir skrive om»,skriver Sigrid Tønnesen.