William M. Branham - noen oppklaringer

Når det gjelder Mai-Liss Haugers analyse av William Branham, ser vi oss nødt til å rette opp i noen misforståelser.

Dette tilsvaret på Mai-Liss Haugers innlegg fra 29. mai er ikke en forsvarstale for trosbevegelsen. Som i alle bevegelser finnes det både sunne og usunne elementer, og vi deler flere av hennes synspunkter. Når det gjelder hennes analyse av William Branham, derimot, ser vi oss nødt til å rette opp i noen misforståelser.

William Branham (1909-1965) blir av mange regnet som spydspissen for helbredelsesvekkelsen som begynte i USA på slutten av 40-tallet. Han forkynte for det meste blant pinsevennene og etter hvert hos Full Gospel Business Men's Fellowship International, en fri gruppe kristne som trodde på pinseopplevelsen, men som ikke ønsket å la seg binde av denominelle bånd.

I 1950 reiste Branham til Skandinavia. Han forkynte i Filadelfia i Oslo og hos pinsepionéren Lewi Pethrus (1884-1974) i Stockholm. Pethrus omtalte besøket slik: “Vad vi upplevat i dessa möten är något av det underbaraste i församlingens historia.” Pethrus var en god venn av pastor T. B. Barratt, som brakte pinsevekkelsen fra USA til Norge i 1906. 

Branhams møter var slik de gammeldagse vekkelsesmøtene var. Han forkynte klart og rent fra Bibelen, sang de gode, gamle sangene om Korset, og da han ba for syke, var det aldri med det showeriet som vi ofte ser predikanter bedrive i dag. Det var som regel en stille bønn i Jesu Navn - men det var også nok. De tegn og under som Jesus sa ville følge dem som tror, de fulgte sannelig denne mannen, i en slik grad som ikke har blitt overgått siden.

Gjør du en analyse av Jesu tjeneste, ser du at det var Hans tegn og under som tiltrakk folkets oppmerksomhet og ga Ham en talerstol. Men da han kom med Budskapet Sitt, som var hardt å svelge, da falt populariteten hans raskt. Så også med William Branham. 

Han var ikke for organisert religion eller å dra Hollywood inn i gudstjenesten, med sin glamour og rock’n’roll. Han ba aldri om penger, levde et rent og uklanderlig liv og var heller ikke ute etter popularitet. Han var en ydmyk kristen som levde et liv i bønn over en åpen Bibel. Så mektig var hans tjeneste at til og med hjertenes hemmeligheter ble åpenbart for ham på plattformen - en gave vi i Det nye testamente også ser hos Jesus Kristus og hos apostelen Peter.

Dette er bare en kort introduksjon av William Branham (som du kan lese mer om på http://branham.org/en/williambranham).

Vi vil nå adressere fire punkter som Hauger tar opp i sitt innlegg:

1. Kongerike nå-læren. Hauger beskriver denne læren som at “kristne må ta over ethvert område i samfunnet slik som innenfor forretningsvirksomhet, regjering (storting,) og alle lederskaps-posisjoner”. Det er for oss helt ukjent at Kingdom Now er noe Branham forkynte, og han brukte aldri det begrepet heller. Hva er det som får Hauger til å knytte ham til denne læren, som for øvrig hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet, rundt 25 år etter Branhams bortgang? Hva var det han forkynte som var Kongerike nå?

2. Serpent’s Seed"Serpent's Seed", eller slangens ætt, er et bibelsk begrep (1. Mos 3,15), som naturligvis har et bibelsk svar. Branham forkynte om temaet i en tale fra 1958 med samme navn, og talen kan streames her med norsk tolk: http://branham.org/en/messagestream/NOR=58-0928E). Hvor sier han at Eva hadde sex med djevelen? Mer om temaet her: http://themessage.com/no/originalsin?mid=28722 

3. En allestedsnærværende Gud. Hauger sier at Branham lærte at "Gud ikke kunne være allestedsnærværende". Slik forklarer Branham sitt syn: “Han kan ikke være et Vesen og være allestedsnærværende. Hvis Han er allestedsnærværende, hvorfor ber du da om Den Hellige Ånd? Hvis Han er allestedsnærværende, så fyller Han hver eneste sprekk, hjørne, gløtt, hver celle, fiber, alt som finnes. (...) Han er allestedsnærværende fordi Han er allvitende.” Mener Hauger at Gud er alle steder på én gang? At Han f.eks. er i dødsriket eller i hjertet til en som ikke tror på Ham? Hvor er det bibelske fundamentet for dette? 

4. Branhams salvelse. Hauger skriver at det er skremmende at lederne i Bethel Church har søkt etter salvelsen til William Branham. Vi vet ikke noe om nevnte menighet, men vi vet hvem Branham er, og vi vet at han var salvet av Den Hellige Ånd. Hvorfor er det skremmende å søke Den? Hauger nevner også Todd Bentley, men hva er det med ham som kan sammenlignes med William Branham? De to er mildt sagt rake motsetninger, både i liv og lære.

Vi kunne også tatt dette med at erkeengelen Mikael var Jesus, men vi lar det være. Branham sa aldri det i noen av de 1200+ talene som er spilt inn på bånd mellom 1947 og 1965, transkribert og oversatt til over 70 språk, blant annet norsk. Et firesifret antall nordmenn mottar jevnlig taler på norsk via www.vekkelsen.no, og vi inviterer også Hauger og alle lesere av dette innlegget til å gjøre det samme, så de kan dømme selv hvorvidt Branhams forkynnelse er bibelsk eller ikke. Avslutningsvis vil vi igjen påpeke at trosbevegelsen, som alle andre bevegelser, har sine gode og dårlige sider. Heldigvis er det den enkeltes forhold til Herren som teller, og ikke religiøse merkelapper. Vi avslutter med dette sitatet av broder Branham, som sier alt om hvor hans fokus lå:

“Ikke for et øyeblikk bringer jeg et budskap til folket for at de skal følge meg, eller melde seg inn i min menighet eller starte noe fellesskap eller organisasjon. Jeg har aldri gjort det og vil ikke gjøre det nå. Jeg har ingen interesse i de tingene, men jeg har en interesse i Guds ting og mennesker, og om jeg kan utrette kun én ting vil jeg være tilfreds. Den ene tingen er å se et sant åndelig fellesskap bli etablert mellom Gud og mennesker, hvor mennesker blir nye skapninger i Kristus, fylt med Hans Ånd og lever ifølge Hans Ord.”