Pride-ideologi i skolen

Pride-ideologi i den offentlige skolen vil bety at barn fra kristne familier, som ønsker å gi en bibeltro oppdragelse av sine barn, vil bli mobbeofre.

Kort før årtusenskiftet ble skolens kristendomsundervisning «nøytral» og pluralistisk. Den skulle bidra til kulturell enhet basert både på utvikling av individuelle livssynsidentiteter og på toleranse overfor andres livssyn og religion. Mangfold var et mål. Kulturkonflikter måtte forebygges. Enheten måtte ikke oppløses. Mangfoldet ble tolket som en overordnet kulturell verdi.

I dag går man et skritt videre: Egen identitet, mangfold og toleranse skal fremmes ut over livssynenes, meningenes og trosoppfatningenes sfære, de skal omfatte også menneskets biologisk betingede eksistens som kjønnsvesen.

Skolen skal ha en viktig rolle i gjennomføringen av dette nye kulturelle enhetsprosjektet. Den skal sikre at opplæring av barn og unge tilegner seg en positiv holdning til alle seksuelle livsformer, som også reflekteres ved ulike samlivs- og familieformer. Ingen barn skal erfare at den type familie de kommer fra skal være belastende. At det finnes ulike familieformer skal sees på som en ressurs for fellesskapet i samfunnet. Derfor skal skolen møte familiemangfold på en positiv måte. (Gunn Iren Müller, Dagen 13.07.2018).

Den (moralske mentale) enhet blant borgerne, som er nødvendig for den moderne staten, kommer til uttrykk ved konvensjoner, holdninger og handlinger i folket. Enheten krever også kamp mot dem som står for andre (avvikende) holdninger og meninger. I dag er bruk av homoflagget et signal til omverdenen at man slutter seg til den nye oppfatning av enheten. Flagget er i ferd med å bli et merke som forteller omverdenen at man er en «rett» borger av vårt samfunn.

For man bekjenner troen på at menneskerettighetene også innbefatter retten til praktisering av ulike seksuelle orienteringer. Fri utfoldelse av seksuell identitet betraktes som en menneskerett som alle må akseptere. Å mene at seksuell praksis må vurderes ut fra overleverte, konkrete moralske normer, blir ansett som i strid med menneskerettighetsideen. For på dette feltet finnes ikke «synd». I Den norske kirke (og på annet hold) blir denne «syndfrihet» utlagt som det motsatte av «synd», som retten til å leve i «kjærlighet», dvs. i samsvar med sin seksuelle identitet. Hva dette konkret går ut på, ser vi av Pride-bevegelsen.

I det ideologiske baklandet for Pride finner vi flere betydelige opinionsdannere som Margaret Mead, Wilhelm Reich, Max Hodann, Karl Evang. De var gjerne sosialister eller kommunister. Under etterkrigstiden oppnådde den amerikanske sexologen, Alfred Kinsey (1898-1956), betydelig innflytelse ved sine sosiologiske rapporter om av menneskers seksualliv. Kinsey fulgte opp ideen fra mellomkrigstiden om at seksuell utfoldelse må frigjøres fra menneskets formering, (trekanten, far, mor og barn), noe som legitimerer retten til «fri abort».

Det var også viktig for ham at det vitenskapelige syn på seksualiteten ikke gav grunnlag for å sette et etisk skille mellom rett og gal seksuell praksis. Det etisk avgjørende var at den enkelte fant frem til og valgte den seksuelle praksis som best «stimulerte det seksuelle behov». Og Kinsey ser for seg et bredt spekter av seksuell praksis som kan stimulere den enkelte i samsvar med vedkommendes seksuelle identitet.

Særlig viktig blir det å likestille hetero- og homoseksualitet, han har heller ingen motforestillinger mot seksuell relasjon mellom voksne og barn eller for den saks skyld mellom mennesker og dyr. Det er ikke annet enn kulturelle fordommer som gjør at man forkaster slik seksualitet, mente Kinsey. Han kunne også ha tatt med avvisning av polyamorøse forhold som uttrykk for en fordom. I dag er hans prinsipielle tenkesett å finne i Pride-ideologien: moralsk aksept av den enkeltes seksuelle tilfredsstillelse i samsvar med egen seksuell identitet uansett «metode».

I vårt samfunn er pedofili og seksuell omgang med dyr ennå forbudt. Det er imidlertid sjelden å se en prinsipiell etisk begrunnelse av dette forbud ut fra moderne premisser. Trolig vil det moderne krav om samtykke mellom partene bli sett på som en nødvendig moralsk forutsetning for seksuell relasjon.

For Meetoo-bevegelsen har dette kravet vært avgjørende. Seksuell trakassering består nettopp i å tiltvinge seg seksuell kontakt og relasjon uten samtykke fra motparten. Når samtykke positivt foreligger, anses den seksuelle relasjonen som etisk uproblematisk. Men når det gjelder barn og dyr, blir spørsmålet om samtykke/avvisning uten mening. Betyr det at slike seksuelle relasjoner da blir illegitime? Det er ikke gitt. Dersom en persons seksuelle behov blir tilfredsstilt på denne måten, gis det ingen hindringer i Pride-ideologien som blokkerer for slik realisering av seksuell identitet.

Det er epokegjørende når staten innlemmer Pride-ideologien i den kulturelle enhetskonsepsjon som skal bære det norske samfunn. Dette har fått bred politisk støtte, fremfor alt fra Kristelig Folkeparti (KrF) som la all sin kraft i å få vedtatt Lov om likestilling og forbud mot diskriminering, som er den rettslige plattformen for Pride-ideologiens nyforming av samfunnet. For KrF var det særlig viktig at loven skulle gjelde alle deler av samfunnet også i hjemmet. Foreldres oppdragelse i samsvar med kristen etikk blir dermed prinsipielt i strid med loven. Slik gikk KrF positivt inn for å oppheve foreldreretten til barnas oppdragelse. Da må selvsagt Pride-ideologien også styre skolens pedagogikk. Man minnes nazistatens lov av 1942 om oppdragelse av barn og unge i nasjonalsosialistisk ideologi.

At Den norske kirke (Dnk), som staten ut fra Grunnloven (Grl §16) er forpliktet til å opprettholde og støtte, omformer sin samlivsetikk og sin forvaltning av ekteskapsinstitusjonen i samsvar med statsideologien, er ikke overraskende. Det kan bli smått med økonomisk støtte om man ikke følger opp statens visjon for samfunnet. Og Dnk følger opp. Organisasjonen Fri har nå fått den rolle som IKO («Institutt for kristen oppseding») hadde i kirken for noen tiår siden. Ensrettingen av Den norsk kirke under homoflagget er i full gang. Det skal bli trangt for bibeltro kristne. Det spørres om de som holder frem Skriftens syn på ekteskapet har «egnethet som leder i Den norske kirke.» (Øystein Magelssen i Vårt Land 17.07.2018). Hyrdetonene om «de to syn», vil nok snart stilne av.

Innen protestantisk frikirkelighet synes bibelsk syn på samliv og ekteskap å ha stått forholdsvis sterkt. Men det er signaler bl.a. fra pinsesammenhenger om at forvitringsprosessen er i gang også der. Den eneste kirkeleder som har tatt klart avstand fra innføring av Pride-ideologien i skolen, er den den katolske biskopen, Mgr. Berislav Grgić i Tromsø. En modig markering av Kirkens syn som har kostet. Det er trist at han er blitt stående alene.

Pedagogikk som tar sikte på å relativisere ulike samlivs- og familieformer, skal motvirke mobbing i skolen, hevdes det. En mobbefri skole er det utopiske mål. Det som hindrer realisering av utopien, er oppdragelse av barn til å se den naturgitte relasjon far-mor-barn som den normale og rette basis for en familie.

Pride-ideologi i den offentlige skolen vil bety at barn fra kristne familier, som ønsker å gi en bibeltro oppdragelse av sine barn, vil bli mobbeoffere. Foreldre som ikke heiser homoflagget skal nå kastes på den historiske skraphaug. Det er en ond, men ikke ukjent metode å ramme foreldrene gjennom barna.