Har Ap og KrF endelig lært at det er motpoler i politikken?

Arbeiderpartiet søkte seg mot «sentrum», det vil si Kristelig Folkeparti, og gjorde et historisk dårlig valg. Det er sikkert flere grunner til Arbeiderpartiets valgresultat, men invitten til KrF holdes av de partilojale frem som skivebom.

At partiets søken mot «sentrum» straffet seg hardt, ser vi av at partiene til venstre for Arbeiderpartiet styrket seg kraftig.

Kristelig Folkepartis flørt med Arbeiderpartiet, samt ultimate krav om ikke å støtte en Fremskrittsparti-regjering, satte Kristelig Folkeparti på rak kurs mot 3 prosent-tallet. I siste liten ble invitten avslått, og en noe avmålt støtte til en borgerlig regjering var akkurat nok til å hente tilbake skuffede velgere og berge avgjørende utjevningsmandater.

Det er sikkert noen som kunne ha tenkt seg en Ap-KrF-regjering, men de er aldeles ikke mange nok til å vinne valg for noen av disse to partiene.

Aps velgerlekkasje er til SV og Rødt. KrFs lekkasjer var mot Frp og Høyre. For KrF vil nok denne tendensen fortsette om partiet i tide ikke gjenoppdager hvor partiet bør stå i spørsmålet om stat versus individ.

Uansett hva Kjell Magne Bondevik eller Knut Arild Hareide vil ønske å tro, så er en del statlige prinsippspørsmål helt binære, og følger faste mønstre:

Statens inngrep i våre liv bør bli større eller mindre?


Statens kontroll over landets økonomi bør bli større eller mindre?


Statens beslag av borgernes penger (i.e. skatt) bør øke eller ­minske?


Staten skal drive flere/færre ­skoler; ja eller nei?


Staten skal drive flere/færre helse og omsorgsforetak; ja eller nei?

Vi kunne fortsatt. Bistandsbevilgninger, kultursubsidier, jordbruksstøtte og alkoholpolitikk er eksempler på spørsmål som for de fleste velgere blir underordnet hovedspørsmålet stat-individ. Om KrF finner ro på borgerlig side i disse spørsmålene kan den politiske forhandlingskapitalen spares til verdispørsmål om livets ukrengelighet.

Hvor Arbeiderpartiet egentlig står i disse spørsmålene – om statlig involvering – hersker det liten tvil, og partiet kommer til å forbli et stort parti – der er det fremdeles litt å tære på.

Hvis ikke Kristelig Folkeparti velger side om den store linjen - mer eller mindre stat - er situasjonen straks mer akutt; da er det temmelig sikkert at 2017 er det siste valget KrF reddet seg over sperregrensen.