P3 sjekker ut

Ikke sjelden kan man høre påstanden: Du tror på Gud fordi du trenger en psykologisk krykke i livet. Men argumentet kan like godt gå andre vei.

Silje Ese har laget et på mange måter veldig godt program på NRK TV, «P3 sjekker ut». Hun oppsøker menigheten Hillsong for å finne ut hvorfor unge mennesker velger å bli kristne i dagens sekulære Norge.

Silje fortjener honnør for den måten programmet er gjort på. Det gir en meget god presentasjon av kristen ungdom av i dag, og hun er også veldig åpen om seg selv. Men det er noe av det som sies jeg må kommentere.

Silje spør psykolog Kari Halstensen om hvordan det kan ha seg at unge folk blir kristne i det sekulære Norge i 2017. Halstensen svarer at mennesker søker tilhørighet, og at vi lever i en veldig rotløs tid. Noen søker tilhørighet i en menighet, i en religiøs sammenheng. For noen er tro en bærebjelke i livet, sier hun.

Dette er i og for seg sant, i alle fall delvis. Men samtidig kan det tolkes som en reduksjonistisk forklaring, som at psykologi og sosiologi alene kan forklare hvorfor mennesker blir kristne. Det blir veldig feil. Ikke sjelden kan man høre påstanden: Du tror på Gud fordi du trenger en psykologisk krykke i livet.

Men som C.S. Lewis påpeker, et slikt argument kan man jo bare snu på, og spørre: Tenk om det er motsatt? Kanskje din ateisme er en psykologisk krykke du tyr til for å flykte unna det faktum at Gud finnes, at du en dag skal avlegge regnskap for ditt liv? C.S. Lewis ønsket ikke at kristendommen var sann da han ble en kristen, forteller han, men bøyde seg for sannheten.

Han sier blant annet: «… den forestillingen at alle skulle ønske at kristendommen er sann, og at alle ateister derfor er modige mennesker som har akseptert nederlaget for alle sine dypeste ønsker, er helt enkelt frekt nonsens.» (Fra Sheldon Vanaukens brevveksling med C.S. Lewis: «A Severe Mercy,» Harper San Francisco, 1977, s. 89.)

Silje Ese er også intervjuet i Korsets Seier om filmen (24.11.2017). Hun er grepet av lovsangen i Hillsong, men mener samtidig at «om de hadde vært på en konsert uten et kristent budskap ville de vært like glade av det…»

Men her er det nok noe helt avgjørende som oversees. Lovsangen har et objektivt fundament. Bibelen gir nemlig svar på de dypeste og mest avgjørende spørsmål vi mennesker stiller: Hva er meningen med livet? Finnes det en Gud? Kan vi få kontakt med ham? Er det noe liv etter døden?

Grunnlaget for gleden og entusiasmen i lovsangen er nettopp det at vi har fått svar på disse spørsmålene. Og det er ikke bare ønsketenkning, det er sannheten. Uten dette hadde lovsangen blitt ganske hul og innholdsløs, og mistet sin mening.

Spørsmålet om livets mening er ikke bare et spørsmål om psykologi eller sosiologi. Professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Vigdis Sogne-Møller, skrev for noen år siden en kronikk i Aftenposten hvor hun tar opp dette.

Hun skriver på bakgrunn av at en sønn av henne tok sitt eget liv, 20 år gammel. Men, skriver hun, det er feil å tro at selvmord alltid skyldes psykisk sykdom.

«Mennesket er, etter det jeg vet, det eneste vesen som tar sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som stiller spørsmål om meningen ved sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som har et bevisst forhold til sin egen død.» ­(Aftenposten 05.09.2006).

Ateisten Monod, nobelprisvinner i biokjemi i 1965, sa det slik: «Den filosofien jeg tror på –nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi –den frustrerer meg til døde.»

(Fra A.E. Wilder Smith: «Den som tenker må tro,» Prokla-Media, s. 56.) Men heldigvis behøver vi ikke tro at dette er sannheten. Tvert imot! Det finnes tungtveiende argumenter for å tro på Bibelens Gud.

Nettopp derfor er det også mange av dagens filosofer og vitenskapsmenn som gjør nettopp det. Filmserien «Gud og vitskapen» som ble vist på NRK, og lenge lå på nettet, illustrerer det.