Verdier vi må kjempe for?

Oslo Symposium bygger absolutt ikke på de verdiene som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i.

Dette skrives samme helg som  den kristne, politiske høyresidens faste konferanse,Oslo Symposium, går av stabelen. Med unntak av et par representanter forKristelig Folkeparti, er talerlisten dominert av personer med engasjement i entenFrp eller iPartiet De Kristne.

Oslo Symposium sier at 2017 er et viktig år for Norge, og inviterer folk til to dager i hovedstaden der de vil «sette fokus på de verdiene som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i, verdier som er umistelige – verdier vi må kjempe for».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De som faktisk har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i er ikke representert på konferansen.

Det er faktisk ikke høyresida og populistiske bevegelser som har bygd landet. Norge er bygd av en sterk og ansvarlig fagbevegelse som har arbeida tett sammen med Arbeiderpartiet og andre ansvarlige partier. Norge er bygd av et trepartssamarbeid der LO, NHO og myndighetene har skapt et forutsigbart bedriftsliv og et arbeidsliv for alle. De forskjellige kristne menighetene har bidratt inn i samfunnet som enkeltindivider gjennom partier og fagbevegelse. Og vi har gode kristne bevegelser som Kirkens Bymisjon, Evangeliesenteret og Frelsesarmeen som er vesentlige bidrag innen omsorgssektoren som er supplement til det offentlige tilbudet. Kristne sprer seg på hele partiregisteret, men Arbeiderpartiet har den største kristne velgergruppa.

Så kan man jo også spørre om appellen om kristen solidaritet med verdens fattige og forfulgte er det som har preget den regjeringen som kom til makten i 2013. I et nytt valgår, etter fire år med en Frp-dominert regjering som har ført Norge mange og lange skritt mot et kaldere samfunn, burde det virkelig være behov for noen alternative stemmer i en arrangement der man tar mål av seg å sette tro og politikk på dagsorden. Man kan like det eller ikke, men det skal vanskelig la seg gjøre å argumentere overbevisende mot den påstand at det partiet i Norge som har flest personlig kristne velgere og medlemmer, er Arbeiderpartiet.

Nå slipper en heller løs krefter som bygger ned det samfunnet vi sammen har skapt. I en konferanse som påberoper seg å ville mobilisere for kristne verdier burde kanskje også representanter for de kristne som befinner seg på venstre side av den politiske midtstreken bli invitert, i stedet for å satse på talspersoner for et parti som fremdeles befinner seg på pluss/minus en halv prosent i oppslutning. Så vidt meg bekjent har man heller ikke vurdert å innby eller slippe til noen som representerer litt andre stemmer enn de som bekrefter de oppfatningene som arrangørene har. Konferansen er heller ikke slik vinkla at de viktige spørsmåla kommer på dagsorden, noe som ikke gjør den spesielt interessant å delta i.

Riktig nok har lederartikkelen i fredagens utgave av Dagen en litt anekdotisk fortelling om at man på arrangementet i 2013 kunne se «en tidligere SV-leder på talerstolen veivende med Bibelen mens han formante forsamlingen om kristen solidaritet med verdens fattige og forfulgte. Det var et magisk øyeblikk», ifølge lederskribenten, som legger til at «Erik Solheim høstet faktisk sterkere applaus for budskapet sitt enn sin politikerkollega i KrF, Knut Arild Hareide».

Både Erik Solheim og Knut Arild Hareide står for helt andre verdier enn arrangørene av Oslo Symposium. De to politikerne står begge for solidaritet og den norske velferdsmodellen som demper forskjellene i Norge, sjøl om KrF må bære ansvaret for å ha sluppet Frp til i regjeringskontorene. Arrangørene derimot har adoptert en blåblå politikk fra det mest ekstreme amerikanske høyre, og vil innføre slike verdier i Norge.

Oslo Symposium bygger absolutt ikke på de verdiene som har gjort Norge til et av verdens beste land å bo i, de bygger heller på de verdiene som har ført USA fra et håpets land til et land med et ufattelig antall fattige, og med de amerikanske dollar fordelt på de få. Økt rasisme og egoisme er en del av denne pakka.

Jeg er glad det fortsatt er svært få kristne som ønsker en slik politikk, måtte antallet holde seg på under en halv prosent!

Artikkelen fortsetter under annonsen.