Typisk norsk å være ond

Vi preges av en bemerkelsesverdig intoleranse mot religionsfriheten, til tross for at respekt for religionene er ett av de frie samfunns største kjennetegn. Kristne, muslimer og andre utsettes 
i dag for en betydelig sekulær intoleranse.

En manns gode intensjoner og handlinger produserer aggresjon, hån og tunnelsyn i Norge,skriver Hanne Kristin Rohde på sin blogg. Hun kommenterer Margreth Olins nye film om Snåsa-mannen, Joralf Gjerstad, og lar seg forundre over hvor mye raseri en god mann makter å skape i lille Norge.

Og det er trist. I gamle dager sa vi at det var typisk norsk å være god. Det var lenge siden.

I dag er det typisk norsk å være ond. Ondsinnet snakk om andre, hets mot mennesker som tenker annerledes enn en selv og særlig individualister, latterliggjøring av mennesker som lykkes i livet, stygt snakk om de som arbeider hardt og blir rike, - vi mobber hverandre på skoler, på arbeidsplasser og i parforholdet.

Vi preges av en bemerkelsesverdig intoleranse mot religionsfriheten, til tross for at respekt for religionene er ett av de frie samfunns største kjennetegn.

Kristne, muslimer og andre utsettes i dag for en betydelig sekulær intoleranse. Måten muslimer hetses i Norge som om hele religionens 1,3 milliarder mennesker er «uønskede terrorister», er et meget unyansert overgrep.

Nå møtes Joralf Gjerstad med den samme intoleransen.

ISSP 2008 viste at rundt 70 prosent av befolkningen tror på en Gud og det overnaturlige. Jeg minner om de tusenvis med syke mennesker som har fått varme og helbredelse hos Gjerstad.

Hvor er respekten for disse og deres lidelser?

Hvilken fattig kultur vi har fått, så preget av forakt for de få vi har igjen av åndelige menn. Det kan virke som man søker å mobbe de troende ut av samfunnet, til tross for at det er det tyvende århundre, – ateismens århundre, med sekulære ateister som Hitler, Pol Pot, Stalin og Mao, som har stått for de verste overgrep mot mennesker i verdenshistorien.

Vi lever med fryktinngytende mobbetendenser mot de som tror på den åndelige dimensjon som har bred støtte i det offentlige rom der man sjelden tar oppgjøret med den utbredte personangrepstrenden.

Debattkulturen har dessuten utviklet seg til å i stor grad bekreftestatus quo. Ikke rart at vi ikke makter å markere oss internasjonalt, vi som gjennomsyres av så mye ondskap på hjemmebane.

Vi har mislyktes i alt fra fredsarbeidet i Palestina, Sri Lanka, Sør-Sudan, og bidratt til en forferdelig borgerkrig i land som Libya der halve Afrika nå destabiliseres som følge av dette. La meg ikke engang nevne ansvaret for flyktningkatastrofen vi nå erfarer.

Her hjemme har vi en markant fryktkultur og konsensusorientering som gjør at altfor mange velger å tie der man burde talt. Av frykt for å selv bli avvist fra «det gode fellesskap», velger man å delta i mobben som ledes av maktpersoner som ofte dominerer i media. Disse som preges av mangel på visdom og dybdekunnskap, har ikke engang oppdaget at de bor i et lite land uten omtrent noen som helst innflytelse, verken i Europa eller i verden.

Som kjent viste fjorårets Fritt Ord-undersøkelse at nordmenn mer enn noen gang ikke våger å si sin mening. Det er slett ikke rart. Dannelses- og høflighetsnivået er på et historisk lavmål. Det er som om vi mentalt er i ferd med å synke tilbake i de prehistoriske huler vi engang grov oss ut i fra da vi først begynte å bygge sivilisasjonen. Dette gjelder på lik linje høyre- så vel som venstresiden, en politisk kategoriseringsmetode som for øvrig er utgått på dato.

Hva hadde samfunnskritiker Henrik Ibsen sagt hvis han levde i dag og så det middelmådige nivået i Norge? Vi som begynte så godt i 1905 og ville skape en stor nasjon. Han hadde antagelig flyktet nå, som da, tilbake til utlendighet, til steder der det fortsatt går an å puste fritt, puste ut fra det trangsynte norske.

Tenk å ville sitt eget land så vondt at man bruker sin tid til å mobbe åndelig nytenkning, sementere nye forslag som kunne bidratt til å hjelpe Norge med de mange problemene landet nå sliter med?

Jeg har sett hvordan våre beste kompetansepersoner trekker seg fra offentlig debatt, en etter en, etter å ha vært utsatt for brutale hets-kampanjer, preget av hersketeknikk og skyttergravstenkning som gjør at personen fremstilles som et skrekkbilde av seg selv, løgner fremsettes, personsjikane. Lojalitet, saklighet og godhet virker ofte fraværende.

Forleden leste jeg hva som står skrevet om pressemann og Høyre-politiker Carl Joachim Hambro på norsk Wikipedia. Jeg ble nesten mørkredd. Ondskapen oss imellom gjør at vi til og med latterliggjør vårt århundres kanskje mest kjente politiker internasjonalt. Alt som er stort, skal rives ned i Norge. Folk blir, som Rohde poengterer, sinte når noen gjør noe godt mot andre. Folk blir sinte når andre lykkes.

Vi har en notorisk hang til det smålige. Man må til engelsk Wikipedia for å finne en hederlig omtale som ikke gjennomsyres av ideologisk nedsnakking av våre store menn, både de store vikinge-kongene vi hadde den gangen Norge faktiskvar en stor stat i Europa, men også omtale av tidlig norsk middelalder og de store nordmenn som har levet i moderne tid.

Jeg sikter til bautaer som Fridtjof Nansen, Amundsen, Ole Bull, Ibsen, Munch, Thor Heyerdahl og som nevnt, Carl Joachim Hambro. Disse som preget den internasjonale stjernehimmelen i sin samtid.

Er vår agenda å rive ned alt som har vært stort i vårt eget land?

Hvordan skal vi noensinne bli en stor nasjon dersom dette er strategien?

Det slo meg at det som antagelig blir stående over Norges grav er: «Her hviler en ondsinnet, smålig mann som brukte sin livskraft til å rive ned store personers ettermæle mens han terroriserte sine egne slik at alle han kom i kontakt med ble knuget og knust under Janteloven.»

Tenk hva vi mister ved å dyrke ondskap og trangsynthet heller enn raushet og respekt for forskjellighet!

Eirik Veums glitrende trilogi har den talende tittel: «Nådeløse nordmenn». Svært mange av oss var alt fra Gestapo til annet under krigen. Veums bøker er skrekkelig lesning, som på mange måter minner om det nådeløse klimaet i dagens offentlighet.

Jeg håper Joralf Gjerstad kan tilgi oss vår ondskap mot ham, for vi vet definitivt ikke hva vi gjør.

Les også: