KrF: Jonas Gahr Støre, AP-leder og Knut Arild Hareide, Krf-leder. Foto: Ole Gunnar Onsøien / NTB scanpix

Velgerne valgte ikkesosialistisk flertall

tirsdag 23. oktober 2018

Samfunn

KrF har kommet frem til et veivalg. Et veivalg som ikke bare får konsekvenser for oss, men som også vi få store konsekvenser for hvilken regjering og statsminister vi har i Norge over nyttår.

Da er det viktig å realitetsorientere seg og vite at velgerne for ett år siden også gjorde et valg.

I valgkampen 2017 hadde KrF et samarbeidsvedtak som sa at vi pekte på Erna Solberg som vår statsminister. Vi ønsket å komme i posisjon sammen med Høyre. Alle som engasjerte seg på stand, eller snakket om KrF snakket om KrF som et ikke-sosialistisk sentrumsparti som ville søke støtte med sentrum og partiet Høyre. Mange velgere stemte på KrF i god tro om at de da stemte på Erna som statsminister.

Etter valget fikk vi en borgerlig regjering, som KrF har støttet i budsjettene. Vi holdt det vi hadde lovet og pekte på Erna som statsminister. Vi har i fem år samarbeidet med de ikke-sosialistiske partiene der vi har fått gode KrF-gjennomslag.

Samtidig gjorde vi et elendig valg. Hele det siste året har vi hatt svært dårlig oppslutning på meningsmålingene. Det presser seg frem at KrF er nødt til å komme i posisjon.

Men selv om det går dårlig for et parti på fire prosent, betyr vel ikke det at vi kan kaste en velfungerende regjering? Skal vi sette et lands regjering på spill fordi vi har problemer med for lav oppslutning. Skulle KrF gå til venstresiden må Knut Arild kanskje finne en sak i statsbudsjettet å felle regjeringen på.

Hvor troverdig er det? Vi som KrF-ere står nå til ansvar for hvordan vi skal forvalte parlamentarismen. Vi kaster ikke regjeringen på en useriøs sak, i hvert fall når vi ikke gjorde det på den mye mer alvorlige asylbarnsaken med Anders Amundsen i 2015.

Dagens regjering fungerer godt, Erna er en favoritt av folket, og ikke minst blant KrFs velgere og medlemmer. Hun blir berømmet for den jobben hun gjør. Statsbudsjettet blir lagt frem og vi er uenige med regjeringen i noen enkeltsaker, men det er svært lite som tyder på at vi ikke kommer til å bli enige.

Det er fort gjort å la seg rive med av Knut Arilds frieri til venstresiden, men det blir helt feil å si at det er det eneste alternativet dersom man ønsker å sikre KrF som et sentrumsparti.

Løfter vil bli brutt, og folk vil bli skuffet, uansett om vi går i regjering den ene eller andre veien.

Mitt budskap er enkelt: la oss ikke felle Erna Solbergs regjering midt i stortingsperioden. Det vil være dårlig for KrF, men det vil være et desto dårligere valg for landet vårt.

La oss heller innlede forhandlinger med den sittende regjeringen for å se hva vi faktisk kan få gjennomslag for. Etter fem år med godt samarbeid skulle det bare mangle.