SYMPTOM: «Partiets situasjon i dag er symptom på en dyp identitetskrise», skriver Jon Kvalbein.  Foto: Bjørn Olav Hammerstad

KrF i krise

lørdag 17. november 2018

Samfunn

Det er nå vanskelig å se hvordan KrF kan gå videre som et samlet parti. Hareide burde på forhånd ha innsett at dette kunne bli resultatet.

Partileder Knut Arild Hareide har ført KrF inn i dyp krise. Etter å ha utgitt bok og gått inn for regjeringssamarbeid med Ap og Sp, ble det på kort varsel innkalt til et ekstraordinært landsmøte for å avgjøre spørsmålet. Om vedtaket ble gjort med én stemmes overvekt, skulle det avgjøre saken, sa han. Diskusjonen før landsmøtet skulle dreie seg om KrFs politikk og samarbeidsretning, ikke om Hareide som partileder.

Men i løpet av prosessen ble det lekket ut at Hareide ville gå av dersom han ikke fikk det slik han ville. Og før avstemningen på landsmøtet bekreftet han dette. Men han ville vente med å gå av til han så hvordan forhandlingene med Solberg-regjeringen ville ende. Ble det brudd, ville han fortsette som formann og lede forhandlingene med Ap og Sp.

På denne måten har Hareide enda en gang satt KrF under press. Forhandlingsdelegasjonen med Kjell Ingolf Ropstad i spissen starter nå med et vanskelig utgangspunkt. Mange av dem som ønsker at Hareide skal fortsette som leder, vil håpe at forhandlingene mislykkes. Uansett hva Ropstad oppnår, vil de uttrykke sin misnøye. Og dersom KrF går inn i Solberg-regjeringen, vil «røde» KrF-ere fortsette å kritisere regjeringen og støtte opposisjonen i saker som er ømme for KrF. Dette kan bare forsterke splittelsen i partiet.

Anta så at forhandlingene mislykkes, og at Hareide skal forhandle med Ap og Sp på vegne av KrF. Et stort antall av «blå» vil da føle seg overkjørt. Og deres kritikk vil stadig bli rettet mot den politikken som en Ap-Sp-KrF-regjeringen vil følge med SV i vippeposisjon på Stortinget.

Det er nå vanskelig å se hvordan KrF kan gå videre som et samlet parti. Hareide burde på forhånd ha innsett at dette kunne bli resultatet. Hadde man fulgt forslaget til Hans Fredrik Grøvan og fortsatt i opposisjon, ville ingen kunne si at partiet handlet i strid med valgløftene. Og KrF ville hatt tid til en nødvendig drøfting av hva et «kristelig» parti skal være. For partiets situasjon i dag er symptom på en dyp identitetskrise.