Innbilt moralsk overlegenhet

Jødene kommer ikke til å slutte med å omskjære guttebarna sine fordi Frp mener de skal det.

Noe av det sisteSylvi Listhaug og hennes rådgiverEspen Teigen trengte var landsmøtevedtaket om å forbyomskjæring av guttebarn.

Fremskrittspartiet (Frp) har innført en ny jødeparagraf.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Den vanligvis ganske moderateErvin Kohn, forstander i Det Mosaiske Trossamfund, hadde sagt tydelig på forhånd at et forbud mot rituell omskjæring ville gjøre det vanskelig for jøder å bli i Norge. Frp vedtok forbudet likevel. Det er til å gråte av.

Spørsmålet om hvorvidt den norske ambassaden skal ligge iJerusalem ellerTel Aviv er nærmest ubetydelig sammenlignet med spørsmålet om hvorvidt vi skal tillate det som forjøder gjennom tusener av år har vært en av deres aller viktigste identitetsmarkører. Dette er også et eksempel på at det blir stadig vanskeligere å hevde at høyresiden uten videre er mer respektfull overfor religiøse verdier enn venstresiden. Frps styringsvilje i denne saken står ikke noe tilbake for tankegangen de så ofte har kritisert hos sosialistene.

Men partipolitikken er ikke det viktigste her. OgFremskrittspartiet er slett ikke det eneste partiet som har vurdert å støtte innføring av forbud mot omskjæring av guttebarn. Dette er del av en større trend. Den har noen dypt urovekkende trekk.

Hvorfor skal vi egentlig skjære i friske organer hos friske små barn? Bør de ikke i det minste få anledning til selv å si sin mening før inngrepet blir utført? Slike argumenter har vi hørt mange ganger. Og fra et sekulært ståsted kan de virke fornuftige nok. Riktig nok finnes det ulike meninger i medisinske miljøer om både potensielle skadevirkninger og potensielle gevinster av omskjæring. Interessant nok synes det som om leger i USA, hvor omskjæring av gutter er svært utbredt, er langt mer positivt innstilte enn europeiske leger. Vanligvis vil vi lytte til dem som har mest erfaring.

Men faren for helsemessige skadevirkninger er forsvinnende liten. Når omskjæring blir utført på en ordentlig måte, er det medisinsk sett udramatisk. Hvis vi ønsker å begrense barns potensielle helserisiko gjennom å forby adferd, er det ganske mye vi burde forby før vi kom til omskjæring. Her er vi ved et av den moderne sekularismens minst sympatiske trekk: Religion er ikke noe vi trenger å respektere.

Fra et sekulært ståsted kan argumentet om barnets samtykkemulighet synes overlegent. Men dét sier noe viktig om begrensningen i ståstedet. For i jødisk sammenheng er det ikke likegyldig når omskjæringen finner sted. I 1. Mosebok 17 leser vi at «Hvert guttebarn hos dere skal omskjæres når det er åtte dager gammelt, i slekt etter slekt». Et sekulært menneske kan naturligvis mene at dette er tøv, men vi kommer likevel ikke unna at det har vært et sentralt moment i jødisk tro i tusener av år. Tanken på å utsette omskjæringen til barnet er for eksempel 15 eller 18 år, vil derfor innebære at barna blir satt utenfor den sammenhengen som den rituelle omskjæringen innvier dem i. For et jødisk guttebarn vil det derfor kunne oppleves som et større overgrep om foreldrene ikke får sønnen sin omskåret på den åttende dag enn om de gjør det. Alle foreldre tar valg på barnas vegne, jødene er slett ikke i noen særstilling her.

Et annet spørsmål er hvilke tanker norske politikere, både i Frp og i andre partier, har om seg selv som religiøse autoriteter. For det er nokså freidig å ville gå inn og skulle endre ordninger som er så etablert og utbredt som slik omskjæring er. Det er, forsiktig sagt, lite som tyder på at den teologiske autoriteten hos norske sekulære politikere trumfer den samlede jødiske teologi og historie.

Jødene kommer ikke til å slutte med å omskjære guttebarna sine fordi Frp mener de skal det. Det ville vel være omtrent som om alle norske samboere umiddelbart sørget for å gifte seg fordi generalsekretæren i en luthersk misjonsorganisasjon – eller en lederskribent i Dagen – mente at det måtte de gjøre. Avsenderens moralske autoritet er simpelthen ikke sterk hos dem som eventuelt skulle ta imot beskjeden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men dette står ikke i veien for at norske politikere gjerne vil demonstrere sin innbilte overlegenhet når det gjelder å fortelle hvordan andre mennesker skal leve livene sine. Det er ikke nok å mislike eller å argumentere mot, her er det forbud som gjelder. Det er jo bare religionen som står i veien for fornuften, tilsynelatende.

Det er ingen kunst å tolerere dem som tenker likt en selv. Først når vi står overfor mennesker med andre standpunkter enn våre egne, blir toleransen testet. Den sekularismen som vi her ser utfolde seg, står ikke noe tilbake for den ensrettingen sekulære miljøer gjerne kritiserer religion for å representere. De som mener at norske misjonærer var eller er kulturimperialister, men som samtidig støtter forbud mot omskjæring av guttebarn, de bør se seg i speilet.

Å gå inn for å forby rituell omskjæring av gutter er både uhistorisk og irrasjonelt. Uhistorisk fordi det er sekularistene som både i historisk og nåtidig lys utgjør den marginale gruppen. Irrasjonelt fordi det ikke lar seg forby. Det finnes nemlig krefter i oss som selv ikke et politisk landsmøte kan kneble. Det er derfor jødedommen fortsatt finnes. Det er derfor den kristne kirke finnes. Det er derfor det å ikke ta religion på alvor er et alvorlig feiltrinn.

Religion kan fremme både det beste og det verste i mennesker. Det gir historien mange eksempler på. Og det finnes opplagt religiøst forankrede skikker som samfunnet må bekjempe. Omskjæring av guttebarn er ikke en slik skikk. Forsøkene på forbud tjener først og fremst til å minne jødene om den fortiden de helst vil legge bak seg.