Noen har snakket sammen

For det er vel dette Andreas Masvie og Skaperkraft vil, at kristne med ulike meninger, posisjoner og ståsteder skal prate lenge, dypt og ærlig sammen? For dersom vi ikke forstår hverandre, er fremmedfrykt og utfrysning det eneste alternativet vi har til dialog.

Både kristendommen og kommunismen har sine generalsekretærer: Mennesker som utmerker seg med klarsyn og dyktighet, og derfor taler på vegne av hele det miljøet de gjør seg til talsmenn for.

Utsilingsfunksjonen kan da bli sterk – du er enten med oss eller mot oss. På 50-tallet i Arbeiderpartiets glansdager, som historiker Jens Arup Seip døpte «Ettpartistaten», utviklet det seg etter hvert et uttrykk om at «noen har snakket sammen».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Maktstrukturene var ofte uformelle i tillegg til de formelle, og partisekretæren var en mektig mann som trakk i mange tråder. (Selv om makt korrumperer, betyr det slettes ikke at han var ond!) Lekfolket innen Kristen-Norge har lenge hatt noen av de samme tendensene, noe av den samme kulturen, med teologiske professorer eller emissærer i et lederskap, som snakker sammen på bakrommet, og deretter forkynner det de har kommet fram til for folket. Noen ganger med begrunnelse, andre ganger ikke.

Dette er vel og bra, så lenge en organisasjon har klar profil, og alle er innforstått med hva vi felles trekker i trådene for her, og ønsker å bidra til. Det betyr ikke nødvendigvis at man må samles rundt en artikulert visjon. Men det er en betingelse at «alle som er med på laget» har en forståelse av hva «vi som organisasjon eller bevegelse» ønsker å fremme. Hva en menighet ønsker å bidra til, ligger relativt klart ut fra de bibelske retningslinjer.

Men Bibelen kan tolkes og anvendes på ulike måter i møte med konkret politikk. Når det dreier seg om helhetlige visjoner for samfunnet, blir dette en alvorlig sak. Det er derfor viktig å problematisere politiske maktbastioner som lever godt med å bli identifisert sammen med «det kristne synet» på tingene.

Skaperkraft lever godt med å bli identifisert som «den kristne tankesmien». Det forblir en objektiv sannhet, all den tid det ikke eksisterer andre. Og fordi det ikke eksisterer andre, impliseres det gjerne uformelt at «fordi du er kristen så bør du være enig med Skaperkraft – der er alle de smarte folka som kan tenke for deg».

En tankesmies makt ligger i å påvirke tanker, men i selve navnet ligger det implisitt at man også ønsker å «smi» dem. «Å smi tanker» vil vel her si å prøve ut og herde tankestålet, eller smelte ulike legeringer sammen? Dersom Skaperkraft har pretensjoner om å representere et samlet Kristen-Norge i viktige spørsmål, oppfordrer jeg bakmennene til å snakke lenge og vel sammen med «alternative kristne stemmer» de er uenige med, for om mulig å smi tanker.

Og kommer det ikke «konsensus» ut av denne prosessen, blir det desto tydeligere at Skaperkraft er en meget selektiv politisk aktør, som ikke kan ta mål av seg å representere «kristenfolket» (hvem nå enn de er) ved sin virksomhet.

Andreas Masvie fra Skaperkraft, gjør imidlertid noen hederlige forsøk på å føre an blant kristenfolket nylig i to lengre kronikker i Dagen. Her er det mye jeg kan nikke anerkjennende til, blant annet følgende fra første kronikk: «Kristne må tørre å tenke forskjellig, utfordre hverandre og være aktive – alltid forankret i Gud.»

Videre oppfordrer han oss å «vende bort fra den lammende politiske korrektheten, som er en forlengelse av den kristne passiviteten.» Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Min kritikk er ikke hovedsakelig rettet mot Masvie, men mot de underliggende maktstrukturene internt i kristent samfunnsengasjement. Disse er konsensuspregede i sin innadrettede virksomhet, og blir derfor konsensuspregende i sin utadrettede virksomhet. I sin andre kronikk opplever jeg at Masvie kommer meg enda sterkere i møte i å ta et oppgjør med denne handlingslammende politiske korrektheten blant kristne.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er nemlig «noen som snakker sammen», og det erde som får sin vilje gjennom. Ikke vi andre. Selv ble jeg vaksinert bort fra kristen politisk korrekthet under fjorårets protestfestival i Kristiansand. I Frikirken var det en paneldebatt som etterfulgte en boklansering om Jesusvekkelsen på 70-tallet. Flere betydningsfulle kristne personligheter var der, som Vårt Lands Alf Gjøsund, biskop Stein Reinertsen og NRKs Tomm Kristiansen. Jan Hanvold i Visjon Norge kalte dem «sosialister» hele gjengen. Ja, noen var sågar «høyre-sosialister», og det sier noe om den knugende ånden han opplevde.

Paneldebatten dreide seg om kristen mediedekning og barmhjertighetsfokus. Her ble flyktningstrømmen tolket som en gyllen mulighet til å vise frem hvor gode kristne er. Jeg husker den svenske artisten Roland Utbult sa med beveget patos: «Vi [Sverige] tar i mot 80.000 flyktninger bare i år!» Et helt sekund var det så tyst i Frikirkesalen at man kunne høre en knappenål falle. Så var det noen i salen som begynte å klappe voldsomt, og det gikk som en eksplosiv bølge gjennom hele forsamlingen. Jeg ble noe forundret over dette, og regnet stille for meg selv: 80.000 nye innvandrere i Sverige på et år... Det blir 800.000 på ti år dersom politikken fortsetter i samme tempo. Om hundre år til vil det da være 8 millioner nye landsmenn i Sverige, i tillegg til dem som er der fra før. Etniske svensker ville da være i minoritet. Opprørt over dette holdt jeg nesten på å løpe fram og ta mikrofonen og advare menneskene om at det de holdt på med å klappe sånn for i realiteten innebar en dekonstruksjon – en fremmedkulturell oversvømmelse – av eget kulturgrunnlag. For det skal vanskelig gjøres å skille fullstendig etniske røtter fra kulturell sammenheng her i Skandinavia. Jeg er ikke blant dem som mener at bare man ignorerer og påstår noe sterkt nok og lenge nok, vil virkeligheten automatisk endre seg, slik at «det definerte» automatisk opptrer som den selvinnlysende sannhet. «Undertrykking av sunn fornuft» kan det like gjerne kalles.

Tema for protestfestivalen var Jens Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som skal frem i verden». Da spesielt fjerde budet: «Tenk nøye om hva du vil mene. Det kan bli dyrt å stå alene.» Jeg så meg rundt, og fikk assosiasjoner til et videoklipp av Adolf Hitler som erklærer krig mot USA foran en fanatisk tilhengerskare. Da nytter det ikke å løfte sin lille røst og si: «USA er klodens største økonomiske makt. Vi er allerede i krig på mange fronter: Dette er ikke lurt!» Nei, gruppemagien lar seg av og til ikke overkjøre. Første bud av Bjørneboe lyder: «Det første bud er ganske lett. De som er flest har alltid rett.»

Dersom første bud til Bjørneboe faktisk gjelder, har Skaperkraft, KrF og Vårt Land kommet i vanføre ved direkte å motarbeide folkemeningen og tidsånden i dette spørsmålet. Men når «noen har snakket sammen», kan det jo være at disse har rett, og ikke vi andre? Det får vi aldri vite. Jeg så med skrekk i mitt hode på Sverige hundre år frem i tid. Nå, ett – 1 – år etter mitt indre skrekkscenario, ser vi at ekstremister i gatene – både høyreekstremister, islamister og anti-fascister – har blittnormalisert i Göteborg. Mens flere hundre biler blir påtent i Malmö hvert år – og nå også mange andre steder i Sverige. Det er unektelig mye usunt som skjer i vårt naboland for tiden. Disse sykdomstegnene kan leses som et resultat av den samme integreringspolitiske tankegangen som jeg møtte i paneldebatten denne høstdagen. En politikk alle tyngre aktører i Kristen-Norge for en periode i det minste satt sitt godkjentstempel på. Under et slikt politisk klima tegnes det opp en motsetning mellom det nasjonalromantiske og en kristen verdimessig oppvåkning. Dette mener jeg er svært uheldig, all den tid det har værtden normale folkelige holdning å være positivt innrettet overfor vår kulturarv, det være seg både kristent så vel som på andre måter. Om man da ikke stiller seg i arven fra 68-erne, slik det kan virke som om disse menneskene som lanserte boken om Jesusvekkelsen forsøkte.

Det pågår en sterk kulturell motreaksjon mot 68-ernes idéer for tiden, slik den historiske pendelen stadig svinger fram og tilbake mellom ekstremitetene. I den forbindelse har de tunge aktørene innen Kristen-Norge erklært sin støtte til ånden av i går – fullstendig idiotisk i mine ører. Våre biskoper står langt til venstre politisk, og konservative tanker har sjelden vært velkomne i de leirer. Biskop emeritus Tor B. Jørgensen er imidlertid en mann jeg har stor respekt for: Som en kristen 68-er debatterte han langt og lenge på Verdidebatt med alternative kristne stemmer, som Hanne Nabintu Herland og Ole Jørgen Anfindsen. Brennende engasjert i samfunnsforandring og i sitt kristne ståsted, er biskopen et eksempel til etterfølgelse for alle som vil stå i hans arv. For det er vel dette Masvie og Skaperkraft vil, at kristne med ulike meninger, posisjoner og ståsteder skal prate lenge, dypt og ærlig sammen? For dersom ikke vi forstår hverandre, er fremmedfrykt og utfrysning det eneste alternativet vi har til dialog.

Les også: