Mennesekrettigheter som samfunnsideologi

Straks man vil konkretisere menneskerettighetene i politisk-etiske sammenhenger, som i spørsmål som har med livsrett og menneskeverd å gjøre, brukes de til å grunngi stikk motsatte lover og praksiser.

Terje Tvedt hevderiboken «Det internasjonale gjennombruddet» at menneskerettighetene blir markedsført som universale, men at de slett ikke er det. For dagens politiske elite er dette provoserende. For menneskerittighetsideen er kjernen i deres politiske filosofi. Men hvordan denne fungerer innad som samfunnsideologi, er det all grunn til å drøfte. Da den franske revolusjon fikk vedtatt erklæringen om menneskerettighetene i 1789, var et av formålene å begrunne avviklingen av det gamle enevoldsmonarkiet og å etablere et nytt samfunn avfrie oglikestilte borgere. De skulle alle ha samme rett til å påvirke statsstyret. Dette var en revolusjonær visjon som ble tilkjentuniversal gyldighet og ansett somrasjonal.

Da FN vedtok sin erklæring om menneskerettighetene i 1948 styrket det troen på deresuniversalitet. Men i forkant hadde Unesco samlet inn refleksjoner over menneskerettighetene fra en rekke kulturpersonligheter fra ulike deler av verden. Alle gav sin tilslutning til dem. Men siden de hadde forskjellige filosofiske, faglige og religiøse forutsetninger, varbegrunnelsene høyst ulike (Human Rights. Comments and Interpretations).

Konsekvensene ser vi ikke minst i dag. Straks man vil konkretisere menneskerettighetene i politisk-etiske sammenhenger, som i spørsmål som har med livsrett og menneskeverd å gjøre, brukes de til å grunngi stikk motsatte lover og praksiser. I en sekularistisk utgave kan de begrunne selvbestemt abort og assistert selvmord. Ut fra katolsk syn er retten til slik selvbestemmelse fullstendig uakseptabel.

Ifølge den sekularistiske oppfatningen av menneskerettighetene trenger de ingen religiøs og/eller metafysisk begrunnelse. Det er på den måten de kan anses som universale. Men da overser man et historisk poeng. Kort etter 1789 ble de innfattet i en kvasireligiøs ramme. Revolusjonen i Frankrike avskaffet den gregorianske og innførte en nyrevolusjonær kalender. År 1 etter den nye tidsregningen startet 22.09.1792, da republikken ble grunnlagt. Dette skulle markere at den «gamle tiden», som begynte med Kristi fødsel, var forbi, nå kom en ny dag og en ny tid for menneskeheten. Brudd med fortiden, dens fordommer, antikverte ideer og politikk, og særlig overlevert religion, var nødvendig om en ny samfunnsform basert på menneskerettighetene skulle bli virkelighet. Den nye kalenderen ble ingen suksess og ble avskaffet i 1805. Men arven fra 1792 levde videre ioptimistisk utviklingstro. Hvor ofte hører man ikke selvetiden anført som politisk-etisk argument. Det som hylles i dag, er det uten videre rett og sant. Bak tankegangen ligger sekularisert kristen eskatologi, en religiøs forestilling i sekularismens gevanter.

Menneskerettighetene kan begrunne frihet ogfrigjøring, viktig i møte med undertrykkende totalitære regimer. Men kan de bære samfunnets fellesskap. Under opplyste enevelde på 1700-tallet innførte fyrstemakten såkalte «toleransepatenter». I Østerrike var fyrsten og riket katolsk, men protestanter hadde lov til å praktisere en avvikende tro. Den franske revolusjon tenkte helt annerledes.Toleranse innvilget av en autoritær statsmakt «ovenfra» var en uakseptabel løsning av fellesskapsproblemet. Det man krevde, varfrihet for enhver borger til å påvirke statsstyre. Det ville gi statens lover legitimitet «nedenfra», gjøre dem «felles» for alle. Menneskerettighetene må da være den «fellesverdi» som stat og samfunn hviler på.

Menneskerettighetene blir imidlertid ingen nøytral «fellesverdi». Men det livs- og menneskesyn de nødvendigvis blir politisk-ideologisk innfattet i vil normere ytringsfrihetens rammer, sosial- og helsevesen, barneoppdragelse, skoleundervisning og yrkesliv og religiøst liv. Dette blir gjennomført ved senmoderne identitetspolitikk og lovgivning som for eksempel den nye diskriminerings- og likestillingsloven. Slik utviklesdet store vi med felles politisk og moralsk holdning og verdensbilde.

Ikke alle tilhører det store vi. Noen anser fri abort og aktiv dødshjelp som trusler mot menneskeverdet, holder fast ved det monogame ekteskapet basert på heteroseksuelt samliv, ønsker ikke at skolen skal oppdra barna i antikristent syn på kjønnslivet. Mot denne gruppering brukes menneskerettighetene, fordi den ikke godtar andres frie selvbestemmelse. Og godtar man ikke sekularismens menneskerettigheter, har man av en psykisk lidelse (en fobi av et eller annet slag). Med slike føres ikke samtaler eller debatter.

For mange år siden ble det hevdet at det liberale demokratiet må ty til førmoderne, autoritære midler for å løse sitt fellesskapsproblem. I dag er midlene mer moderne og totalitære og derfor virkelig i strid med menneskerettighetenes egentlige røtter, som er den kristne tro på at Gud ble menneske i Kristus.