Markedet er her

Nå må kirken kjenne sin besøkelsestid.

Når dette publiseres på Dagen.no og DagensDebatt.no har jeg vært ansatt i Den norske kirke i fire dager.

Vi sier at «kirken ble skilt fra staten» fra 1.1.2017. Det er riktig i den forstand at Den norske kirke nå er blitt et selvstendig rettsubjekt og overtar arbeidsgiveransvaret for presteskapet selv og selv styrer bevilgningene fra staten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er en stor og historisk endring, men i en forstand er det kun et av flere små og store skritt som til sammen bidrar til og er symptomer på det som nå skjer. Fram til 1845 var medlemskap i Den norske kirke obligatorisk for alle borgere. Med dissenterlovens opphevelse 16. juli 1845 fikk alle (kristne) grupper rett og lov til å organisere seg og til å praktisere sin religion slik de måtte ønske det. Fra årsskiftet er en viktig milepæl i denne utviklingen passert. Nå holder ikke statens seg organisatorisk med en kirke, selv om Den norske kirke fremdeles har en særstilling ved at den nevnes i grunnlovens paragraf 16.

Alt dette tenker jeg likevel bare er symptomer på de mentalitetsendringene vi nå ser forandre Norge. Uavhengig av hva politikerne vedtar står vi overfor det som i fremtiden best kan beskrives som et religiøst marked, der Den norske kirke er en av flere aktører.

I mange områder i Oslo er Den norske kirke allerede en minoritets-aktør, og med mindre man klarer å snu trendene vil dette gjelde store deler av landet om få år. I mars meldte meningsmålerne for første gang er et flertall av Norges befolkning som ikke tror på Gud. (vl.no) Slike undersøkelser kan ha mange feilkilder. Vi i Den norske kirke skal på ingen måte skal avskrive folks tro. Det er likevel grunn til å anta at andelen av befolkningen som er medlem av kirken (72,9 i 2015, ssb.no) vil falle.

Men langt viktigere, uavhengig om folk fortsetter å være medlem i Den norske kirke eller ikke, vil mentaliteten fortsette å bre om seg. På alle områder har det moderne mennesket nå, på godt og vondt, ansvaret for å «skape seg selv». Dette vil på kort tid også gjennomsyre den religiøse mentaliteten.

En av de fremste eksponentene for denne tanken i norsk debatt har vært Civitas Torkel Brekke. I pamfletten Frihet og religion (civita.no) tar han ideologisk til orde for en deregulering av det religiøse markedet. Det er mye å si om dette, jeg mener for eksempel at staten bør føre en aktivt støttende religionspolitikk, men poenget hans er likevel gyldig. Selvstendige valg gir større eierskap. Han siterer en gruppe sosiologer som hevder at «et marked med konkurranse mellom religioner og livssyn føre til høyere etterspørsel fra befolkningen, omtrent som flere bilfabrikker fører til større etterspørsel etter biler. Den norske kirke ville i en slik situasjon være én av mange tilbydere. For å konkurrere, ville man måtte markedsføre og selge sine tjenester.» Et fungerende marked fører til høyere «forbruk».

Min påstand er at uavhengig om man er enig med Brekke ideologisk eller ikke viser tallenes klare tale at dette er den situasjonen vi er på vei mot.

Da blir spørsmålet til Den norske kirke: Skal vi sutre og dø stille hen eller skal vi se på dette som en mulighet til revitalisering og offensiv tenkning?

Norsk historie er full av eksempler på tidligere monopolbedrifter der markedene har blitt deregulert og man har funnet sin plass som en sentral og offensiv aktør i markedet. NRK har fått konkurranse av TV2 og en rekke andre kanaler og Televerket har blitt Telenor. Begge de nevnte eksemplene har brukt sin posisjon til å etablere seg som en majoritetsaktør i en ny markedssituasjon. Jeg tror Den norske kirke står overfor en tilsvarende mulighet, men da må vi bruke vår nye, selvstendige posisjon aktivt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er mye bra som skjer i Den norske kirke, satsning på dåp mange steder og det drives veldig mye godt menighetsarbeid. Det er likevel ikke til å komme fra at det drives veldig likt og at arbeidet vårt i stor grad er preget av at vi er vant til at mange kommer til oss uten at vi gjør alt for mye for det. Denne tenkningen må vi snu. Offensiv markedsføring og relevans for menneskers liv må bli honnørord. Vi må rett og slett ut og by på det vi har å komme med. Min tanke er at dette ikke er noen krise, men at det kan gjøre oss til en bedre, mer relevant og mer offensiv virksomhet. Kanskje rett og slett til mer kirke.

Det er ikke sikkert denne tenkningen er så langt fra det kirkens Herre en gang sa. «Gå derfor ut… »

Les også: