Illustrasjonsbilde: Yayimages

Ukritisk islamkritikk

Author picture

fredag 5. februar 2016

Dette innlegget er en respons på "Fredens religion"

Samfunn

Henry Østhassel går i innlegget «Fredens religion» til angrep på muslimer, Koranen og moskeer. Han legger frem statistikk og empiri for å belyse «den grusomme ondskapen i islam» og muslimers angivelig voldelige tendens. Tallene er skremmende, men ved nærmere ettersyn kan det virke som Østhassel har satt likhetstegn mellom «tekst på internett» og «informasjon».

I sitt innlegg viser Østhassel til en hel del statistikk som skal vise islams sanne, onde natur. Men blant de dystre tallene og de blatante påstandene om islam, er det ingen kildehenvisninger å finne.

Når han i kommentarfeltet under innlegget sitt blir konfrontert med mangelen på kilder, svarer han «Internet renner over av informasjon om det jeg har beskrevet slik at enhver førskole-elev uten problemer kan Google det».

Selv om det er ukonvensjonelt å delegere kildekritikken til leserne på denne måten, vil jeg ta ham på ordet.

Jeg har forsøkt å gå nærmere etter i sømmene noen av de konkrete tallene og påstandene han presenterer, ved bruk av internett. Noen av kildene evnet ikke undertegnede – som har fullført førskolen og vel så det – å finne. Men jeg fant følgende:
 

Om drap begått av muslimer

Østhassel skriver at «270 millioner (mennesker) er drept av Muhammeds etterfølgere». Han oppgir ingen kilder til denne informasjonen, men et raskt Google-søk gir en link til artikkelen Tears of Jihad på det islamkritiske nettstedet «Political Islam» (PI), drevet av Bill Warner.

I Tears of Jihad ramses det opp hvordan mennesker med tilknytning til ulike grupper skal ha blitt drept av muslimer gjennom tidene.

Som et eksempel: Antallet i gruppen «afrikanere» som skal være drept ved jihad (120 millioner), er basert på Thomas Sowells anslag i boken Race and Culture (1994), på 120 millioner drepte afrikanere under slavetiden.

Sowells tall er igjen basert på observasjonene til misjonær David Livingstone: For hver afrikaner som ble tatt til fange for slavehold, melder Livingstone at fem ble drept idet de motsatte seg fangenskap, eller de døde som følge av sykdom.

Dermed konkluderer Sowell med følgende: Ettersom 25 slaver overlevde, må tallet på drepte slaver være 120 millioner. En god dose gjetning, med andre ord – et estimat basert på én enkelt persons observasjoner, overført til 120 millioner mennesker.

Dette holder ikke som tilskudd til utsagnet «270 millioner er drept av Muhammeds etterfølgere».

PI-artikkelen har også et avsnitt om drepte hinduer. Kilden som oppgis her er islamkritieren Koenrad Elsts Negationism in india (2002), som gir et anslag på 80 millioner hinduer drept under islamsk styre i første halvdel av det andre årtusen.

Elsts kilde er Kishori Lals Growth of Muslim Population in India (1973), der Lal anslår Indias folketall å ha blitt redusert med 80 millioner under denne perioden.

Dette tallet er i seg selv nokså usikkert, da datagrunnlaget for befolkningstallet i india på 1000-tallet er svært svakt, dette ifølge orient-kjenneren Simon Digby i Bulletin of the School of Oriental and African Studies (1975).

Anslaget i Elsts bok, 80 millioner, som er basert på en ren antakelse om at hele den antatte nedgangen i Indias befolkning over 500 år er en følge av jihad, bruker PI i sin statistikk over drap begått i islams navn.

Riktignok inngår drap begått ved jihad i de anslagsvis 270 millioner drapene artikkelen oppgir, men det gjelder ikke alle. Og det spiller i denne sammenhengen liten rolle om tallet på mennesker drept ved jihad er 270, 200 eller 100 millioner, det er fortsatt grusomt, og fortsatt urimelig å pålegge milliarder av muslimer noen skyld for drapene.

I alle tilfeller: Påstanden «270 millioner er drept av Muhammeds etterfølgere» har ikke Østhassel belegg for.

Man må anta at han ikke var klar over denne feilen da han skrev innlegget sitt, men det er like fullt hans ansvar å sjekke bakgrunnen for tallene når han presenterer dem på en så bastant måte.

Om innholdet i Koranen

Videre skriver Østhassel: «Over 60 prosent av innholdet i Koranen handler om å sloss mot, og drepe ikke-muslimer».

Det oppgis ingen kilde til denne påstanden, men det synes som han igjen har hentet tallet fra Political Islam, nærmere bestemt artikkelen Statistical Islam, som hevder at 64 prosent av Koranen omhandler ikke-muslimer («kafir»), hvorav 2,6 prosent er positiv omtale.

Et underlig trekk ved artikkelen er at det kun er resultatet av undersøkelsen som er presentert, og ikke metoden som er brukt for å komme frem til resultatet.

Metodebeskrivelse er en forutsetning for enhver seriøs empirisk undersøkelse, for å sikre etterprøvbarhet. Man sitter i dette tilfellet igjen med spørsmål som: Hvordan kom man frem til disse 64 prosentene?

Har man telt antall setninger der «kafir» er nevnt, har man telt antall vers som inneholder ordet «kafir», antall kapitler med dette ordet, eller har man gjort det på en annen måte? Svar på dette spørsmålet er essensielt for at leseren skal forstå hva resultatet egentlig innebærer.

Men mangelen på metodebeskrivelse er ikke det mest oppsiktsvekkende ved artikkelen Statistical Islam:

Det viser det seg i en fotnote på side 2 at man med «Koranen» gjennom hele artikkelen mener The Simple Koran (2014) – en ny utgave av Koranen som er redigert og publisert av Bill Warner, mannen bak Political Islam.

Warner har med andre ord satt sammen og redigert sitt eget forskningsmateriale.

Ifølge forordet til The Simple Koran er den «en historisk rekonstruksjon, med Muhammeds liv integrert». Med andre ord en koran redigert av en islamkritiker, og som i artikkelen konsekvent blir omtalt kun som «Koranen».

Slik gis det inntrykk av at det virkelig er muslimenes hellige bok som er under lupen. Forskning på The Simple Koran kan i beste fall gi informasjon om Bill Warners tolkning av islam.

Østhassel sammenligner også forekomsten av antisemittisme i Mein Kampf og Koranen, med de samme tallene som er å finne i Statistical Islam, altså med en koran publisert av PI.

Det er ikke dermed sagt at Koranen ikke inneholder vers som er fiendtlige mot jøder, men metoden – å tilskrive muslimer en tekst som er skrevet av en islamkritiker – er uvitenskapelig og uredelig. Political Islam synes ikke å være en særlig pålitelig kilde når det kommer til islam.

Østhassel kan ikke klandres for dette – han har handlet i god tro –, men det viser hvor viktig det er å undersøke – og ikke minst oppgi – kildene sine når man presenterer så sterke påstander som han kommer med i innlegget sitt.

Ifølge Østhassel er ordene «drep» og «bekjemp» nevnt 35 000 ganger i Koranen og hadithene. Også dette er det vanskelig å ettergå.

Lignende påstander er å finne i utallige ulike fora på internett, men ikke ett sted har undertegnede funnet belegg for påstanden.

Det samme tallet brukes riktignok i boken Killing Allah (2015) av Jake Neuman, men heller ikke her finnes det verken noen forklaring eller kildehenvisninger.

Det hadde vært interessant å vite hvilke av hadithene man har tatt for seg for å finne 35 000 forekomster av ordene «drep» og «bekjemp». Har man gått gjennom den originale samlingen på drøyt 600 000 hadither, med mange millioner ord, eller bare deler av den?

Østhassel skriver at den islamske triologi inneholder 327 000 ord om politisk vold. Heller ikke her er kilden oppgitt, og en rekke spørsmål melder seg: Hva menes med «politisk» her?

Hva er kriteriene for at en formulering skal telle som «politisk vold»?

Først når man har svar på disse spørsmålene, er det mulig å etterprøve (og eventuelt kritisere) slike påstander. Uten kilder er disse tallene er ubrukelige i Østhassels sak mot islam.

Om andelen radikale muslimer

Videre skriver Østhassel at «etterretning forteller oss at mellom 15–25 prosent av muslimene er radikale muslimer, eller står i fare for å bli radikalisert».

Han viser til Brigitte Gabriel, en amerikansk journalist og islamkritiker, som under et panelmøte i Washington i juni 2014 uttalte at tall fra «alle verdens etterretningstjenester» tyder på at 15–25 prosent av verdens muslimer er radikale.

Det er to problemer med et slikt utsagn:

For det første er «radikal muslim» mildt sagt et ullent begrep. Som «radikal muslim» kan man definere den som er villig til å ta livet av sivile i religionens navn, eller en som støtter slike aksjoner men ikke vil utføre dem selv, eller en som mener at alle kvinner bør gå med burka, eller en som mener det bør være straffbart å spise svinekjøtt, osv. osv.

Gabriel har oppgitt et prosenttall (15–25), og et begrep («radikal muslim»), men hun gir ingen definisjon av begrepet. En kilde er avgjørende for at vi kan forstå hva «radikal muslim» betyr i dette tilfellet. Og det bringer oss til det andre problemet ved påstanden: Det er umulig for menigmann å ettergå Gabriels «kilde»: «Alle verdens etterretningsorganisasjoner».

I januar 2015 gjorde nyhetsorganisasjonen The Christian Science Monitor (CSM) et forsøk på å kontakte Gabriels organisasjon «ACT! For America» for å få klarhet i hva hennes påstand om radikale muslimer bygget på.

CSM prøvde å få kontakt både per e-post og over telefon, men fikk ingen svar (http://www.csmonitor.com/World/Security-Watch/terrorism-security/2015/0113/How-many-Muslim-extremists-are-there-Just-the-facts-please).

Mangelen på en kilde gjør det umulig å få bekreftet sannhetsgehalten i påstanden, og mangelen på en definisjon av «radikal muslim» gjør det umulig å forstå hva Gabriels utsagn egentlig betyr.

Terrorangrep

En annen av påstandene til Østhassel – også denne uten kilde – er at det er registrert over 24 500 terrorangrep i islams navn siden 11. september 2001.

24 500 angrep, et skremmende høyt tall. Men hvor stor andel av verdens 1,5 milliarder muslimer (Store Norske Leksikons 2010-tall) utgjør dette?

Med alle mulige forbehold om at Østhassels tall stemmer, betyr dette at én av 61 224 muslimer har begått et terrorangrep de siste femten årene. Altså 0,0021 prosent av verdens muslimer.

For å gjøre en enkel (om enn noe skjev, i muslimenes disfavør) sammenligning:

Fra 2002 til 2015 var det 361 nordmenn som begikk drap I Norge, i drapssaker der gjerningspersonen er kjent (ifølge de mest oppdaterte tallene i Kripos’ rapport Drapsoversikt for 2010–2015).

Med en norsk befolkning på 4,9 millioner (Statistisk sentralbyrås 2010-tall, for sammenligningens skyld) betyr det at én av 13 573 nordmenn er drapsmenn – enda flere om man tar med i beregningen at ikke hele Norges befolkning er nordmenn.

Dette skulle tilsi at det er fire ganger så stor sannsynlighet for at en nordmann begår drap som at en muslim begår et terrorangrep. Likevel kobles ikke det å være nordmann til det å være drapsmann.

Hvordan kan Østhassels terrorstatistikk være det minste betegnende for muslimer eller islam?

Han skriver at islam «avler (…) terror og drap».

Hvordan kan han da forklare at 99,9989 prosent av verdens muslimer aldri har begått et terrorangrep?

Hva er det muslimene – så å si alle muslimer– ikke har fått med seg?

Ønsker de virkelig ikke å komme til himmelen?

Østhassel prøver å danne et bilde av islam som en voldelig religion. Basert på blant annet de nevnte artiklene, danner han seg et bilde av hvordan Koranen skal tolkes og hva en god muslim er.

Som kristen vet han at det finnes mennesker som lar det gå sport i å angripe kristendommen ved å henvise til krigshissende bibelvers og peke på grusomheter begått i den krisne Guds navn.

Og som kristen vet han at det er ikke denne måten Bibelen brukes på – at ikke alt som har blitt gjort «i Guds navn» kan tilskrives Gud.

Det er underlig at han kan være så sikker i sine konklusjoner rundt grunnleggende teologiske emner i en religion han ikke selv tilhører.

Heldigvis er det forsvinnende få av verdens muslimer som tolker Koranen slik Østhassel gjør.

Det største problemet med en beskrivelse av en religion som «avler (…) terror og drap», er at den kan mane frem og nøre skepsis til, frykt for eller hat mot muslimer – på falske premisser.

Østhassel skjærer alle over en kam når han kaller islam – ikke islamisme – en «isme». Så også når han skriver:

«Hvorfor tillater vi dem å bygge moskeer når vi vet at de sprer hat?», en generaliserende påstand som rammer alle muslimer i Norge – også denne blottet for kildehenvisninger.

IS’ plan

Når det er sagt: Det er viktig og riktig å kritisere og motarbeide mye av det Østhassel nevner som kritikkverdig I innlegget sitt, som tortur, halshugging, trakassering, forfølgelse, jødehat, homohat og religiøs diskriminering.

Men det er lite hensiktsmessig å samle dette under betegnelsen «islam», for så å hamre løs på islam.

Motarbeidelse av tortur må rettes mot dem som torturerer, på den mest hensiktsmessige måten.

Motarbeidelse av trakassering må rettes mot dem som trakasserer, på den mest hensiktsmessige måten.

Det er ikke enkelt, men alternativet – å motarbeide tilhengerne av en hel religion fordi disse grusomhetene blir begått av tilhengere av den samme religionen –, er ikke bare irrasjonelt, det motarbeider hensikten med kritikken.

Opprettholdelsen av en generaliserende tenkning om muslimer blant vestlige borgere er sentral i IS sin strategi for å rekruttere nye medlemmer.

I IS-magasinet Dabiq fra februar 2015 kan man i artikkelen «Utryddelsen av gråsonen» se hvordan vestlige borgere konsekvent blir omtalt som «korsfarere».

IS mener det foregår en krig mot islam – ikke IS, men islam –, både fysisk og med ord, anført av vestlige ikke-muslimer, «korsfarerne» (et begrep som dekker så vel kristne som ateister, hinduer osv.).

Det er avgjørende for IS at flest mulig av verdens muslimer, både i og utenfor Vesten, har inntrykk av at denne krigen virkelig pågår – Det er slik de får nye tilhengere. Jo flere «korsfarere» som vender seg mot muslimer (muslimer, ikke islamister), desto flere muslimer vil, ifølge Dabiq-artikkelen, slutte seg til IS.

Slik bruker IS vestlige borgeres islamfrykt som verktøy I rekrutteringen. Terroraksjoner er et viktig ledd i denne strategien – Angrep mot vestlige sivile mål skaper økt frykt for og hat mot muslimer, noe som skal gjøre det vanskeligere å være muslim i Vesten, og slik forsterke inntrykket av at det pågår en krig mellom Vesten og islam.

Dette skal etter planen føre til at flere vil søke tilflukt hos IS, som ønsker å fremstå som «redningen» for de forfulgte (eller «forfulgte») muslimene i Vesten.

I begrepet «gråsonen» inngår både den gruppen «korsfarere» som ikke er fiendtlig innstilt til muslimer, og den gruppen muslimer som ikke vedkjenner seg IS’ lære. Målet er å trekke disse gruppene ut av gråsonen, I hver sin retning.

På siste side I Dabiq-artikkelen står det: «Til slutt vil gråsonen være borte, og det vil ikke være plass til grå-aktige utspill og bevegelser. Det vil bare være rettroende mot hedninger». IS kjemper en innbitt kamp mot denne «gråsonen».

Hvorfor?

Med en islamistisk gruppe som gjør hva den kan for å øke muslimhatet i Vesten, er det uhyre viktig å beholde skillet mellom muslimer og islamister i en debatt om islam.

Det er selvsagt fritt for alle som ønsker det å kritisere begge deler, men man har ikke noe grunnlag for å tillegge muslimer islamisters tolkning av Koranen.

Kritiserer man muslimer, må det gjøres på muslimers premisser, ikke islamisters. Uansett hvor mange ganger islamkritikere gjentar at islam avler terror, forblir det usant – Det er bare å se på tallene:

En fra gruppen «nordmenn» er som nevnt langt mer troende til å begå drap enn en fra gruppen «muslimer» er til å begå terror. Det betyr ikke at «norskhet» avler terror.

Noen vil nå haste til tastaturet og ramse opp vers i Koranen som befaler drap på hedninger, noe som er vel og bra I kritikken av islamister. Men på verdensbasis er det relativt sett nesten ingen muslimer, tilhengere av islam, som følger disse versene i bokstavelig forstand.

Man kan spørre seg hvorfor. Hvorfor er det så få terrorister blant muslimene, som har slike bud i sin hellige bok?

Svaret på dette spørsmålet er kanskje ikke å finne i Koranen, og man finner det i hvert fall ikke på nettsteder som Political Islam. Men man finner garantert svar om man snakker med en muslim, en som selv kjenner og har et nært forhold til Koranen.

Men hvordan kan man, i Norge, komme I kontakt med en person med islamsk tro?

Min oppfordring til Østhassel er følgende:

Gjør et Google-søk på «flyktninger frivillig» og se hva som kommer opp. For den som ønsker å gjøre kampen mot gråsonen vanskeligere for islamistene, finnes det flust av muligheter til å bidra til at muslimske og andre flyktninger kjenner seg trygge og likeverdige i Norge.

Les også:

  •