Kirken og synagogen feirer Jerusalem-dagen sammen

Jerusalem er en gammel by. Det er over 3000 år siden kong David erobret byen fra jebusittene og gjorde den til hovedstad i sitt rike. Den 24. mai i år feiret Israel at det er femti år siden byen ble gjenforent, Øst- og Vest-Jerusalem fant hverandre igjen etter mange års adskillelse.

Ved solnedgang kvelden før, ble dagen feiret på French Hill der vi bor.

French Hill eller «Den franske høyden», befinner seg i det nord-østlige hjørnet av Jerusalem. Området har sannsynligvis fått navnet etter en britisk general ved navn John French (1852–1925) som var stasjonert i Jerusalem under første verdenskrig på høyden som senere skulle bære hans navn. Høyden som altså ikke har noe med Frankrike eller franskmenn å gjøre, ligger ved siden Det hebraiske universitetet i ­Jerusalem og har en svært sammensatt befolkning. Av de nesten 7000 som bor her er det både religiøse og ikke-religiøse, arabere og jøder, akademikere og andre. Det var på denne såkalte «franske høyden» at Caspari-­senteret fant sine første lokaler da studie­senteret ble åpnet i 1982.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Fokuset for feiringen av Jerusalem-dagen denne kvelden på French Hill var lagt på Jerusalems betydning for både jøder og kristne, og på hvordan det var å bo i en smeltedigel som det Jerusalem er. Vi feiret vel vitende om at det i denne byen var det grupper som ikke tok del i feiringen, og her på French Hill var de blant våre nærmeste naboer. Nabolaget hadde derfor denne kvelden valgt å fokusere på samhørighet og fellesskap på tross av forskjeller og ulikheter.

Feiringen fant sted i den konservative synagogen, Ramot Zion, på French Hill. Den kvinnelige rabbineren Chayah og lederen for den danske kirken og Caspari medarbeideren, pastor David var initiativtakere.

Kvelden ble innledet med taler, sanger og tekstlesninger om Jerusalem. Og byens betydning for både jødedom og kristendom var tema da den konservative rabbineren og den lutherske presten hadde hvert sitt innlegg. Rabbiner Chayah snakket utfra Talmud (jødisk kommentarserie til Bibelen, fra det 5. årh.) om «Jerusalem der oppe». Hun tolket det slik at det jordiske Jerusalem eller «Jerusalem her nede» alltid måtte streve etter å forenes med «Jerusalem der oppe». Hun sa at det var vår plikt å gjøre vårt til at dette en dag ville skje. Hun sluttet sitt innlegg med å sitere fra profeten Mika der det står: «De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene om til vingårdskniver ... For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem» (Mika 4).

Pastor David understreket i sitt innlegg at Jerusalem er viktig for kristne, fordi det var i denne byen Jesus – Yeshua – kom for å feire sitt siste påskemåltid med disiplene sine før hans død og oppstandelse. Yeshuas oppstandelse er grunnlaget for kristendommen, som startet som en gren av jødedommen, sa han.

Jeg kikket i smug på alle som var samlet i synagogen denne spesielle kvelden mens pastor David frimodig snakket om rabbi Yeshua. De fleste jøder vil kjenne Mesterens navn bare som Yeshu. Yeshu er en talmudisk kortformel som betyr «måtte hans navn bli slettet ut». Jeg lurte på om den jødiske del av forsamlingen tålte å høre Jesu navn nevnt såpass mange ganger i løpet av en kveld. Kanskje var det første gang Hans navn ble nevnt i synagogen, og i tillegg nevnt med riktig betegnelse. Men så langt jeg kunne observere var det ingen reaksjoner å spore. Vel – om denne konservative synagogen ville feire Jerusalem-dagen sammen med en luthersk kirke i Jerusalem, så tålte de nok også å høre Jesu navn forkynt.

Kvelden endte med quiz om Jerusalem og hyggelig samvær med mat og drikke ute på taket av bygningen. En kvinnelig rabbiner, en dansk prest, og jøder og kristne i skjønn forening hadde bestemt at de ville markerer Jerusalem-dagen sammen. Kanskje ville flere fra nabolaget komme neste gang?

Kvelden kom i stand fordi noen mente at det var viktig på en gledens dag som dette å bygge broer, å rekke ut en hånd, å inkludere så mange som mulig i festen. Vi bor her alle sammen i denne byen, i dette nabolaget, i denne smeltedigelen av forskjellige folk, religioner, språk og kulturer. Og vi ønsker vel alle innerst inne å leve her sammen i fred, og få «Jerusalem her nede» til å komme et lite skritt nærmere «Jerusalem der oppe».