USA: 6. desember 2017 kunngjorde USAs president at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad og at deres ambassade skal flyttes til Jerusalem. Dette ble både en gledens dag og en historisk dato, skriver Dag Øyvind Juliussen. På bildet ser vi USAs president Donald Trump etter at han har signert proklamasjonen hvor USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad. Til venstre visepresident Mike Pence.  Foto: Alex Brandon, AP Photo/NTB scanpix

Jerusalem

mandag 11. desember 2017

Samfunn

Faktum er at dersom ikke Jerusalem hadde vært sentrum i det jødiske folkets identitet og historie, ville ingen brydd seg om denne byen.

For 3000 år tilbake ble Jerusalem hovedstad i nasjonen Israel. Opp gjennom historien ble byen et sentrum i den jødiske tro og identitet. Dette handler om mye mer enn historie og tro alene.

I Matteusevangeliets kapittel fem slår Jesus fast at Jerusalem er den store Kongens by. Med andre ord tilhører den Ham og Hans rike. Helt siden Gud åpenbarte for Abraham på Moriaberget at Han hadde utsett seg et annet offer, har alle de store hendelsene i Guds frelsesplan funnet sted og kommer til å finne sted i denne byen. Gud har gitt det jødiske folket et forvalteransvar for denne byen, og gjennom 2000 år i landflyktighet ba de «Neste år i Jerusalem». I 1948 og endelig i 1967 fikk nasjonen Israel kontroll over hele byen.

6. desember 2017 kunngjorde USAs president at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad og at deres ambassade skal flyttes til Jerusalem.

Netanyahu mener Trumps Jerusalem-vedtak kan føre til fred

USA forsvarer Jerusalem-beslutning

Israelvenner hyller Trump 

Tusen takk, Trump

Trump: – USA anerkjenner offisielt Jerusalem som Israels hovedstad  

Dette ble både en gledens dag og en historisk dato. Det er en skamplett av arroganse i vår pågående historie at nasjonene i protest ikke har sine ambassader i Jerusalem. En hovedårsak til dette er at man bøyer seg for den arabiske motpartens syn. Man lar altså et regime som glorifiserer terror og hat mot jøder ha vetorett i denne saken. Det er en skam. Ingen andre land eller folk har slike dype og sterke røtter til Jerusalem som det jødiske folk.

Heller ikke har noe annet land i historien gjort krav på byen som sin hovedstad. Jerusalem var en del av det området som skulle bli et hjemland for det jødiske folk i henhold til vedtaket i Folkeforbundet. FNs delingsforslag av 1947, hvor Jerusalem skulle være under internasjonal jurisdiksjon, ble forkastet av araberne og fikk aldri noen folkerettslig virkning. Kun Israel har således en rett til denne byen.

Faktum er at dersom ikke Jerusalem hadde vært sentrum i det jødiske folkets identitet og historie, ville ingen brydd seg om denne byen.

Etter USAs beslutning er det mildt sagt trist å lese kommentarene fra for eksempel Mellomkirkelig Råd. De er identiske med uttalelsene fra Palestinakomiteen. Enda verre blir dette med tanke på kirkens historiske forhold til jødene.

Israel har vist seg som en særdeles dyktig forvalter av denne ekstraordinære byen. Da Jordan okkuperte Øst-Jerusalem fra 1948 til 1967 ble jødiske gravsteiner brukt til latriner og trapper, mens synagoger ble ødelagt. Siden 1967 derimot har både jøder, kristne og muslimer hatt tilgang til sine steder mens byen har vært under israelsk suverenitet. Hvorfor er det ikke én statsleder eller én utenriksminister i Europa som kan gi Israel ros for dette? Denne arrogansen mot jødene er utålelig.

Etter over 20 år med Oslo-prosessen og milliarder av kroner i støtte til de palestina-arabiske selvstyremyndighetene fortsetter disse å støtte og glorifisere terror og promotere hat mot jødene. Det er opplagt at dette ikke kan kulminere med fred. Vi skulle så gjerne ønske at fred og forsoning vil finne sted i regionen. Arafat uttalte det slik «Fred for oss, betyr ødeleggelsen av Israel» det gir ordet fredsprosess en ny mening. Professor i jus ved Harvard Law School, Alan Dershowitz, formulerte det så treffende: «Dersom Israels fiender legger ned våpnene, ja, da blir det fred. Dersom Israel legger ned våpnene, ja, da blir de utslettet.» Hele konflikten i to setninger.

Det store problemet er hvorledes det internasjonale samfunnet i realiteten har ignorert denne siden av konflikten. Til tross for åpenbar støtte og promotering av terror, hatpropaganda og korrupsjon har man vendt det døve øret til. Samtidig har man i internasjonale fora vedtatt endeløse fordømmelser av Israel, Midtøstens eneste levende demokrati. For noen år tilbake kunne advokat ved Israel Law Center, Nitsana Darshan Leitner, informere om at den største finansieringskilden til palestinsk terror var internasjonal bistand (for øvrig ledet an av Norge).

USA nye linje i denne saken kan absolutt vise seg å bringe inn en ny æra i regionen. Endelig får vi statsledere som setter foten i bakken og ikke lar terroristene sette agendaen og kursen. USAs beslutning kommer ikke til å bringe noen krig til regionen. Det er en nå økende spenning og konflikt mellom shia-muslimene i Iran og sunni-muslimene i Saudi-Arabia. Atomavtalen med Iran i 2015 frigjorde omkring 800 milliarder kroner inn i iransk økonomi. Dette prestestyrte landet er definitivt den største destabiliserende faktoren i hele regionen. En ny allianse mellom de sunni-arabiske statene og Israel er i ferd med å vokse frem. Ingen av araberstatene er i nærheten av tankene på å gå i krig med Israel. Imidlertid kan PA-myndighetene iscenesette opptøyer slik de har gjort tidligere, som for eksempel i 2000, men det er heller ikke sikkert. Det kan godt være at den nye linjen med handlekraft fra USA legger en stopper på denne tidligere forkastelige og voldelige taktikken.

Norge bør følge USAs eksempel og anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad og snarest flytte vår ambassade fra kystbyen Tel Aviv til landets hovedstad.