Israel - et lys for frihet

Israels åpenhet rundt global handel er en meget viktig faktor i forhold til innovasjon og økt vekst.

Blant annet drar Israel fordeler av en stigende produktivitetsbase og strukturelle reformer, noe som har ført til at landets økonomi har vokst med nærmere fire prosent årlig i løpet av den siste femårsperioden. I dag ligger Israel som nummer 35 på verdensrankingen i økonomisk frihet ifølge heritage.org, og scorer 70,7 i snitt.

Dette har spesielt bakgrunn i den israelske regjeringens «revitalisering» innenfor privatisering. For Israel har, mot alle odds kan man nok si, blitt en entreprenørnasjon, og hadde på et tidspunkt den høyeste andel oppstartsbedrifter per capita i verden. Japan, Kina, Canada og Storbritannia ble alle slått ned i støvlene av åtte millioner entreprenørhungrige israelere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette viser med all tydelighet at Israel både oppfordrer til, og ønsker velkommen entreprenørskap i stor grad – i motsetning til for eksempel Saudi-Arabia.

I Kongeriket Saudi-Arabia, forøvrig det største landet på den arabiske halvøy, er den økonomiske frihet mer innskrenket. Og selv om enkelte mener at landet har åpenhet rundt dette, så er det triste faktum at styresmaktene kontroller det meste – spesielt når det kommer til oljeindustrien. Så selv om den enkelte tilsynelatende skal ha lov til å eie egen bedrift også videre, er virkeligheten en helt annen, om man går inn i detaljene.

I en bedre verden og med enklere ord; «Økonomisk frihet er den fundamentale rettighet til ethvert menneske for å selv kunne styre «sitt arbeid og egen eiendom» – Adam Smith, økonom.

En annen frihet som er viktig er presse- og trykkefriheten. At Norge ligger i verdenstoppen i så måte er ikke vanskelig å forstå. Resten av Europa nyter også godt av fri, eller delvis fri presse. Dessverre er det ikke slik i Midtøsten og Nord-Afrika. Ifølge Freedom House har 15 av 19 land i disse regionene ingen fri presse. Dette tilsvarer 93 prosent av innbyggerne der.

Men det finnes et lyspunkt – Israel. Landet er det eneste med full pressefrihet og selv en tidligere NRK-reporter og journalist, har gjort et poeng ut av at det nærmest er «mer pressefrihet i Israel enn hva man har i Norge». Selv om det nok var knyttet til en enkelt sak, viser det at Israel går foran med et godt eksempel i en region som ellers er preget av strenge restriksjoner og brudd på menneskerettighetene.

Vi må også tenke over at israelske journalisters pressefrihet er til stede til tross for at dette ikke er grunnlovsfestet. Derimot finnes såkalte «basic laws» som verner om menneskerettighetene. Og så lenge disse lovene blir overholdt er journalistene beskyttet.

Presse- og trykkefriheten er noe vi alle burde hige etter å verne om – hvilket de fleste også gjør. Men det kan gjøres mer for å forsvare denne friheten. Det er ikke alltid like artig å lese eller høre enkelte ting, men én person sa det ganske så korrekt; «En presse kan være god eller dårlig, men det er ingen tvil om at en presse uten frihet aldri kan bli annet enn dårlig».

– Albert Camus, filosof og Nobelprisvinner

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Israel er det full religionsfrihet. Majoriteten (om man ser bort ifra de omstridte områdene fra 1967) tilhører jødedommen og utgjør cirka 80 prosent. Men i landet finner vi alt fra muslimer, kristne og drusere. Israel er til tross for dem som måtte tro noe annet, det eneste reelle demokratiet i Midtøsten. Med demokrati kommer religionsfrihet, og Israel har lenge høstet internasjonal anerkjennelse for dette. Spesielt siden religionsfriheten finnes hos dem i en region der religiøs intoleranse lever i beste velgående.

Vi må også huske på at majoriteten av den jødiske befolkningen i Israel støtter religionsfrihet. Og sakte men sikkert endres systemet i positiv retning. I 2012 bestemte israelsk Høyesterett at Miri Gold skulle bli den første ikke-ortodokse rabbi som skulle få statsstøtte fra departementet for utdanning, kultur og sport. En annen sak fra 2011 som også ble en milepæl i så henseende, var da en israelsk jøde vant retten til å ha identitetspapirer som ekskluderte hans hebraiske fødselsdato.

Religion er uansett et vanskelig tema som setter sinnene i kok hos mange. Men friheten til å velge hva man vil føle og tro på må være opp til den enkelte. Man burde kanskje følge Dalai Lamas filosofi på området: «Min sanne religion er vennlighet». – Dalai Lama

Likevel er det to hovedsaker når det gjelder Israel som gjør den norske delen av debatten vanskelig. Den ene er at enkelte ser ut til å mene at Israel ikke har livets rett, og at jødene aldri skulle fått opprettet en stat i Midtøsten. Synspunkter som man etter sigende kan respektere. Men Israel har kommet for å bli, og vil ikke forsvinne med det første.

For det andre har vi situasjonen i forhold til Gazastripen og alt hva det innebærer. Det kan virke som det dessverre ikke finnes noen annen løsning for Israel og landets innbyggere, enn at de må forsvare seg det de kan mot terroren de opplever nærmest daglig. Og som det eneste åpne, liberale demokratiet i Midtøsten, som ikke ligger flere hundre år tilbake i tid når det gjelder rettigheter på ulike områder, er det ønskelig at flere engasjerer seg for Israel.

Flere burde se på Israel og oppdage hva landet virkelig er – et frihetens lys i Midtøsten.