Hva skal til for at en konvertitt skal bli trodd?

Retten mener at det for erfarne kristne er vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning, og en konvertering som ikke er reell. Men om ikke erfarne kristne kan, hvem kan da skille mellom ekte og falsk konvertering?

Norske myndigheter setter svært høye krav for at en afghansk konvertitt skal bli trodd. Men hva med kvaliteten på myndighetenes egen behandling av slike saker?

Daniel er en kristen konvertitt fra Afghanistan, som tidlig tok imot Jesus. Derfor fikk han grundig tros- og dåpsopplæring, og han deltok aktivt i menighet og kristne fellesskap. Han blir sett på som kristen av kristne venner og pastorer som har vært tett på Daniel over lengre tid.

Det er alvorlig når Daniels troverdighet som kristen, blir avgjort av en nemndleder i UNE som sitter alene på kontor. Uten å møte Daniel, han er kun et navn i et dokument, bestemmer nemndlederen seg for at Daniels konvertering ikke er troverdig. Hvordan kan nemndlederen vite det?

Daniel saksøkte UNE i tingretten. Han fikk forklare seg via skype fra Kabul, Afghanistan, og fire vitner var innkalt for å bekrefte at de oppfatter Daniels konvertering som ekte. I tillegg var det skriftlige erklæringer fra erfarne menighetsledere som bekrefter at Daniel er kristen. Men det holder tydeligvis ikke for norsk rett.

Retten sier følgende i dommen: «Vitneforklaringene fra andre i menigheten er et relevant moment, og et moment som i denne saken taler for at konverteringen er reell. Retten viser til at det ble avgitt fire vitneforklaringer fra personer som har observert Daniels aktiviteter. I tillegg er det inngitt skriftlige erklæringer/bekreftelser.

Blant dem oppfattet retten at i hvert fall to var erfarne menighetsledere. Samtlige vitner var overbevist om at Daniel var en reell konvertitt. Retten oppfatter forklaringen deres som troverdig og tviler ikke på at Daniel har fremstått som en reell kristen.

Etter rettens syn er det imidlertid også for erfarne kristne vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning, og en konvertering som ikke er reell. Dette særlig fordi det etter rettens syn må legges til grunn at medlemmer av kristne menigheter ønsker at andre skal ta del i deres kristne tro og være positive overfor personer som viser interesse og tegn på tro.»

Her blir kristne framstilt som naive og inhabile fordi de er kristne! Hva da med for eksempel homofile venners vitnesbyrd i en sak om en asylsøker er troverdig som homofil? Eller politiske venner i en sak om politisk overbevisning?

Retten mener at det for erfarne kristne er vanskelig å skille mellom en genuin kristen overbevisning, og en konvertering som ikke er reell. Men om ikke erfarne kristne kan, hvem kan da skille mellom ekte og falsk konvertering? En nemndleder som sitter alene på et kontor, som aldri har møtt Daniel? En tingrettsdommer som aldri har møtt Daniel utenom et kort møte på skype?

Vi er fortvilet over at UDI, UNE og Tingretten ikke legger vekt på vitner som selv har en indre overbevisning og som tror på Jesus, som vet hva det betyr å være kristen. Og vi spør UDI og UNE: Hva skal til for at en konvertitt skal bli trodd?